Global kamp for rettigheter

Kronikk av Lars Ødegård, Styreleder i Atlas-alliansen og generalsekretær i Norges Handikapforbund.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

KRONIKK

I ZIMBABWE HAR

representanter for funksjonshemmedes organisasjoner blitt oppsøkt av politiet om natten og trakassert. De blir oppfattet som opposisjonelle og fiender av regimet. Å kjempe for at funksjonshemmede får oppfylt sine menneskerettigheter kan være en livsfarlig kamp.

I juni kommer Alexander Phiri til Norge. Phiri leder paraplyorganisasjonen for funksjonshemmede i det sørlige Afrika, SAFOD. Når han hjemme i Zimbabwe beskriver situasjonen for funksjonshemmede, tolker Mugabes Zanu PF-parti dette som politisk motstand. Det har etter hvert blitt så vanskelig å jobbe i landet at Phiri har gitt opp Zimbabwe som regional base. SAFOD er i disse dager i ferd med å flytte kontorene sine fra Bulawayo i Zimbabwe til Francistown i Botswana.

På grasrotnivå rammer den politiske situasjonen også funksjonshemmede i Zimbabwe verre enn mange andre. Vi blir fortalt at rullestolbrukere har blitt fjernet med makt fra matkøer. Noen har nemlig sett en med rullestol i køen tidligere, og da er det sikkert den samme! Vi opplever det i mange land, men i Zimbabwe blir det enda mer dramatisk for den det rammer: Folk rundt oss ser ikke mennesket, bare rullestolen.

Beveger vi oss lenger nordøst i Afrika kommer vi til Uganda, som er hjemlandet til en annen gjest på Rehabilitation International. I likhet med Alexander Phiri er Florence Nayiga Ssekabira bevegelseshemmet. Der stopper også likhetene mellom hennes og Phiris hverdag. Hun trenger ikke å frykte for myndighetene i landet - hun er selv statsråd. Uganda er verdensledende når det gjelder politisk representasjon av funksjonshemmede. Ssekabira er minister for funksjonshemmede. I parlamentet skal minst fem medlemmer være funksjonshemmede. I fylkes- og kommunestyrer skal minst to funksjonshemmede være med. Til sammen er mer enn 45 000 funksjonshemmede med på å fatte politiske avgjørelser i Uganda.

UGANDA HAR DE SISTE

årene ligget under Zimbabwe på FNs utviklings-statistikker. I Zimbabwe har imidlertid regimets grunnleggende forakt for menneskerettigheter ført landet inn i en dyp økonomisk, sosial og politisk krise. Nå er selvfølgelig ikke alt perfekt i Uganda heller. Landet står imidlertid klart som et eksempel på det vi noen ganger ser: Myndighetene i land med dårlig økonomi kan ha lettere for å se helhetsløsninger, fordi ressursknappheten tvinger dem til det. I bunn for en slik tankegang må det ligge en respekt for menneskerettighetene og ønske om et samfunn for alle.

I Norge har vi langt større økonomiske ressurser enn Uganda. Likevel overgår Uganda oss langt med hensyn til politisk representasjon og et lovverk som ivaretar funksjonshemmedes grunnleggende rettigheter. Paradoksalt nok har dette skjedd etter langvarig økonomisk støtte fra Norge, blant annet med midler fra TV-aksjonene Et Nytt Liv i 1981, 1991 og 2002. Funksjonshemmedes paraplyorganisasjon National Union of Disabled People Uganda (NUDIPU) har blitt en meget slagkraftig organisasjon, og myndighetene i Uganda har vist seg mer lydhøre enn norske når det gjelder funksjonshemmede og menneskerettigheter. Ser vi på lovverk i forhold til antidiskriminering er det Norge, ikke Uganda som framstår som et utviklingsland.

GJENNOM ATLAS-ALLIANSEN

samarbeider funksjonshemmedes organisasjoner i Norge med våre søsterorganisasjoner i Zimbabwe, Uganda og en rekke andre land. Vi ser dette samarbeidet som grunnleggende viktig. For funksjonshemmede er interessepolitisk arbeid først og fremst en kamp for menneskerettighetene. Menneskerettighetene er som kjent universelle. Derfor er det en global kamp vi kjemper, der internasjonalt samarbeid ikke bare er ønskelig, men helt nødvendig for å oppnå våre mål.

For diskriminering av funksjonshemmede er dessverre et globalt fenomen. Økonomiske prioriteringer, holdninger og tradisjoner skaper segregering og utestenging i de fleste land i verden. Konferansene om inkludering av barn og unge og om rehabilitering kan gi oss nyttige påminnelser både om hva vi kan bidra med, og hva vi kan lære gjennom internasjonalt samarbeid.

Når det gjelder inkluderende undervisning har Norge fortsatt et langt stykke igjen. Vår tradisjon for segregering, så vel som manglende prioriteringer i kommunale budsjetter har som konsekvens at mange unge i dag ikke får delta i undervisningen på lik linje med andre. I det lutfattige afrikanske fjellandet Lesotho har man lite til felles med Norge. Men Norsk Forbund for Utviklingshemmede har funnet at vi i Norge har ting å lære ut fra den kreativitet som vises for å skape en skole for alle, selv med minimale økonomiske ressurser. Sånn sett får Norge tilbake for den økonomiske støtte vi gir til foreldreorganisasjonen i Lesotho - i form av ideer og inspirasjon som kan nyttiggjøres hjemme.

BISTAND TIL FUNKSJONSHEMMEDE

er og skal være en viktig del av norsk bistand. I fattige land er andelen funksjonshemmede høy. På grunn av fattigdom og dårlig tilgang til helsetjenester får mange funksjonsnedsettelser som kunne vært unngått ved enkel behandling. I områder med ressursknapphet stiller ofte funksjonshemmede bakerst i køen og blir de fattigste av fattige. Presidenten i Verdensbanken James Wolfensohn har nylig uttalt at FNs tusenårsmål umulig kan nås om ikke funksjonshemmede inkluderes likeverdig i den internasjonale bistanden.

Her kan Norge bidra økonomisk med å styrke funksjonshemmedes rettigheter og muligheter til en vei ut av fattigdommen. Ingen forstår hvilke utfordringer funksjonshemmede har bedre enn funksjonshemmede selv. Derfor er vår strategi å støtte funksjonshemmedes egne organisasjoner i fattige land. Eksempler som Uganda viser at det nytter.

Samtidig tar vi med oss lærdom hjem. Funksjonshemmedes organisasjoner i Norge blir inspirert og vitalisert i møte med våre søsterorganisasjoner i mange land. Jeg håper de to konferansene i Norge vil gi mye ny inspirasjon og kunnskap. Jeg håper også konferansene kan minne norske myndigheter på to ting. At bistand til funksjonshemmede er noe av den mest effektive fattigdomsbekjempelse vi kan drive. Og at vi med fordel kan lytte til hva land med mindre økonomiske ressurser enn oss har oppnådd. Ikke minst i forhold til arbeidet med lovfestet anti-diskriminering ser det absolutt ut som Norge kan trenge litt bistand fra land som Uganda, Sør-Afrika og Sri Lanka.