Global menneskefest

Om halvannen uke starter OL i Aten - og knytter an til en tretusenårig tradisjon.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

JEG FØLTE

historiens nærvær da jeg jogget rundt det gamle olympiastadion i Aten, reist i 330 f.Kr. Kanskje hørte jeg et ekko av jubelen som fulgte grekernes egen Spyridon Louis da han vant tidenes andre maratonløp her, i 1896. Ja, kanskje var det den første, selveste Feidippides budskap fra krigsskueplassen i Maraton i år 490 f.Kr. mine ører svakt kunne oppfange.

I alle fall føler du høytid når du entrer dette olympiske symbol. Allerede i antikken var stadion sin tids katedral. I dag spiller samtidas arkitektur ut det fremste innen bygningsteknikk og moderne estetikk når et stadion skal bygges. Det er her massehenrykkelsen skapes - her strekkes emosjonelle bånd mellom deltakere og tilskuere. I løpet av de hundre og åtte år siden olympiske leker sist ble arrangert i Aten, er idrett blitt modernitetens religion som samler den globaliserte verden via verdensomspennende medier. Stadion er et hellig sted og en pengemaskin, og det helligste av alle er olympiastadion i Aten.

DET ER ENNÅ

et par uker til lekene starter, og det er rikelig anledning til å skrive flere artikler om grekernes manglende evne til å ferdigstille arenaene. Og i likhet med mange andre arrangører av det gigantiske evenement som våre dagers leker har utviklet seg til, vil det mangle litt her og litt der. Men det gjorde det i Barcelona også. Og i Atlanta var det svakheter i sikkerhetsopplegget, slik man frykter det vil være i Aten. Hellas er det minste landet som er tildelt de olympiske sommerleker. Det er ikke lenge siden det ble reist tvil om dette landet hadde økonomi til å bli medlem av EU. Men når den olympiske ilden kommer inn på stadion etter sin ferd over alle kontinenter og de olympiske fanfarer lyder i sommerheten, vil det vise seg at det meste er på plass.

FOR DET ER JO

her man har nær 3000 års erfaring med det olympiske. Når det hele er i gang, kan grekerne si at de har vært med på det meste før: kommers, persondyrkelse og guddommelige idrettsprestasjoner. Kultur og høystemte idealer har vært med gjennom årtusenene: Den offisielle hensikten med de antikke lekene var å ære Zevs, den høyeste guden. Den faste ofringen av hundre okser til Zevs var en «religiøs grillfest», som det formuleres i en artikkel i siste nummer av tidsskriftet Levende Historie. I moderne tid ble religionen erstattet av nasjonalisme og penger. Men antikkens vinnere kunne også i tillegg til æren regne med å ta med seg hjem både penger, seierskroner og krukker med olje. Under årets leker vil enkelte øvelser bli avgjort i laboratoriene, ikke av tidtakere eller dommere. Men juks hadde man også i antikken: Bronsestatuen foran det gamle olympiastadion i Olympia på Peloponnes var reist for bøter idrettsutøverne ble ilagt når de ble tatt for bestikkelser.

DEN PARISISKE

aristokraten Pierre de Coubertin var sterkt inspirert av antikkens Hellas da han gjenoppfant de olympiske lekene i 1890-åra. Men han var ikke alene. De nye nasjonalstatene skapt i kjølvannet av den franske revolusjonen og den nye pengeøkonomien knyttet til det industrielle gjennombruddet satte mange ting i bevegelse. Verdensutstillingene skulle vise hva ingeniører og arbeidere skapte i fabrikkene, mens idretten skulle bidra til å motvirke de skader som arbeiderne i industrien ble påført. Slik sett sprang begge bevegelser ut av den samme kapitalistiske ånd: Den sunne livsutfoldelse lå til grunn for alt det nye som ble skapt, men den sto i fare for å bli ødelagt ved de vedvarende krav til arbeiderne om å yte sitt beste i lange arbeidsdager. For Coubertin var det vel heller ikke uten betydning at det blant franske intellektuelle etter nederlaget mot Tyskland i 1871 var en utbredt følelse av at det franske folk hadde forfalt.

DA MARATONVINNEREN

fra 1896, Spyridon Louis, neddynget av gaver og premier, ble spurt av en journalist om hva som var hemmeligheten bak suksessen, svarte han: «Fortell dem at jeg for det meste graver i min vingård.» Det skulle være en sammenheng mellom idrett og kultur, ifølge Coubertin. Etter hvert er Olympiske leker blitt en evig balanse mellom nasjonal begeistring og individuelle prestasjoner, mellom medienes krav til drama og den rituelle verdighet, mellom ønsket om å lage «the best games ever» og statsfinansenes krav til balanse mellom inntekter og utgifter. Men for oss borgere av det Rune Slagstad kaller «musklenes republikk», er sportens magi først og fremst knyttet til det som skjer i de intense øyeblikk da langvarig og nøyaktig innøving av hvert steg og hvert grep eksploderer i det lille ekstra og overraskende som skaper en olympisk vinner.