Global samnorsk

Uten et språklig vern er også norsk i fare for å bli utslettet. Det kan gå raskere enn vi aner.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ETTER ÅR

med språkstrid er det tid for å spørre hva vi vil med freden. Noen fortsetter krigen uten fotsoldater, slik vi hadde eksempel på i vinter da filologene i Språkrådet foreslo fornorsking av ord av engelsk opprinnelse. Da sto noen aldrende generaler fram i protest og avslørte sin strategiløshet i språkpolitikken. Men utfordringen til norsk språk fins andre steder enn der filologene møtes for å normere nyord til norsk bruk. Den ligger heller ikke på slagmarken etter striden om riksmål, bokmål, nynorsk eller samnorsk. Den befinner seg på den store globale kulturarenaen, der noen språk ekspanderer og noen dør ut.

DET ER INGEN

naturlov at norsk skrift er i live som kulturspråk om 100 år. Til det trengs både forsvar og offensiv. Det er lett å glemme i dag at det ikke er mange år siden det i Europa var helt andre språk enn engelsk som var toneangivende fellesspråk. Så seint som på 1800-tallet var tysk og fransk viktigere. Det var kommunikasjonsteknologien som startet den utviklingen som har endt med at engelsk er blitt verdensspråket. Den kulturelle globaliseringen ble innledet med telegrafen omkring 1850 og har foreløpig endt med satellittene som svever rundt jorda og gjør det mulig å se «Friends» og «Sex og singelliv» over hele verden, og som har gjort Internett tilgjengelig for milliarder av mennesker. Vi snakker og leser engelsk over landegrenser og verdenshav.

DET ER I DENNE

situasjonen jeg savner en Trygve Bull eller en Einar Førde - kulturpolitikere som kunne trekke opp linjer og sette noen merkestolper for norsk språkpolitikk slik at den språklige okkupasjonen i alle fall kan foregå litt saktere. Kulturmeldingen var dessverre ingen marsjordre, den nye skolemeldingen skal styrke norskopplæringen, men den er mest opptatt av hvor strevsomt det er for bokmålselever å lære nynorsk. Konkurransetilsynet legger sin markedsliberalistiske ortodoksi til grunn for hvordan vernet om skriftkulturen skal organiseres, som om litteratur er en hvilken som helst vare. Norsk språkråd er omorganisert. Som vanlig går politikerne på organisasjonsspørsmålet først. De spør ikke «hva nå?» for å gi en retning og en kampglød. Men den nye direktøren Sylfest Lomheim gjør seg tanker om hva som må gjøres. Vi øyner etter hvert sakene foran stortingsvalget neste høst: Det blir skatt, pensjon og EU. Men kultur og språk er minst like viktig som EU. Tenk om vi kunne markere jubileet for løsrivelsen fra Sverige med en kulturpolitisk offensiv, der vern om det norske språket er et sentralt tema.

ANDRÉ BJERKE

fortalte meg en gang at han følte han hadde kastet bort ti år av sitt liv på språkstriden. Jeg ser ikke slik på det: Språkstriden, med alle sine tåpeligheter, løftet fram språkkulturen i folks bevissthet, og gjorde oss til bedre språkbrukere og dermed språkvernere. Selve gjenstanden for striden, språkvariantene, har jo beriket både riksmål og nynorsk. Andre land har misunt oss denne språkinteressen, som har vært vår gave til verdenskulturen. I vår tid spiller dialektbruken denne rollen. At en tidligere finansminister fra Hedmark legger fram forslaget til pensjonsreform på uforfalsket Stavsjø-mål, er i samsvar med det europeiske charteret som skal sikre mindretallsspråkenes rettigheter.

SÅ KAN MAN

selvsagt si at våre forfattere kan dikte på engelsk. Det er ikke utenkelig at også det kan bli inderlige skildringer av rikt sjelsliv. Men vi har en forpliktelse til å kjempe for at det norske språket blir noe annet enn et konferansespråk, et PowerPoint-norsk som vi allerede ser konturene av. Et kulturspråk må holde kvalitet. Overalt i Europa dreier kulturpolitikken seg om vern av de nasjonale språkene. I Norge er det omvendt. Mens det hos oss nå nærmest er krav om at forskerne må publisere artikler og avhandlinger på engelsk, stilles det i Frankrike et minstekrav om at det skal være et fyldig referat på fransk. Der utpekes ei uke hvert år som «språkuka». Og man kan bøtelegge reklame som bruker engelske ord. Polen forbyr sine borgere å forhandle kontrakter som ikke er utferdiget på polsk. I Sverige forberedes lovgivning som vil styrke bruken av svensk.

NÅR IKKE VÅRE

universiteter lenger ser det som en oppgave å verne om det norske språket, må vi vende blikket mot en annen kulturinstitusjon, TV. Kan vi ikke gjøre «Idol» til et redskap i språkpolitikken? Popkulturen er en av de viktigste arenaene for å påvirke holdninger til morsmålet. Med en innsats av Idol-Kjartan, Idol-Gaute og Idol-Sandra kunne vi formidle en forståelse for at norsk språk og kultur ikke er annenrangs. Men da må vi etablere en front mot det angloamerikanske. Heller ikke i kulturpolitikken er det tilstrekkelig med en halvhjertet EØS-ordning.