DEN NYE KULTURMINISTEREN får i dag en gave fra Språkrådet: Et forslag til strategi med 12 konkrete tiltak for å verne det norske språket. For første gang på veldig lenge kan vi få en generell språkpolitikk i Norge. Det er på tide. En nasjon som vil ta vare på språket sitt må framelske motstandskraft mot den globaliserte medieverdenens språklige og kulturelle invasjon. Overalt i Europa dreier kulturpolitikken seg om et slikt vern. Det reises en opprørsfane mot googleiseringen av den nasjonale kulturen. Frankrike går i spissen over en bred front mot den anglo-amerikanske kulturpåvirkningen. Det skjer gjennom en allmenn kulturmobilisering. Sverige og Danmark gjennomfører tiltak for å styrke bruken av de nasjonale språkene. Polen forbyr sine borgere å forhandle kontrakter som ikke er utferdiget på polsk. Bare gjennom en bevisst kulturpolitikk som både omfatter det offentliges og næringslivets bruk av språket, kan vi også her i landet stanse utviklingen av det PowerPoint-språket vi ser konturene av.

SPRÅKRÅDET tar skikkelig sats. Språket handler om demokratiet vårt, heter det. «Eit velfungerande nasjonalspråk er (...) viktig for tryggleiken, effektiviteten og ressursutnyttinga på alle område i samfunnet». Målet for en nasjonal språkpolitikk skal være å sikre norsk som det samfunnsbærende språket i landet vårt. Det trengs en mobilisering og en bevisstgjøring for at norsk i skrift skal være i live om 100 år. Strateginotatet tar rett nok som utgangspunkt at norsk språk ikke er truet av utslettelse i dag. Men det er heller ingen naturlov at det vil være i live om 100 eller 200 år. Det er flere språk som er forsvunnet i verden enn som er igjen i dag. Det språklige bildet i Europa er dramatisk endret siden Norge løsrev seg fra Sverige i 1905. Da var tysk og fransk langt viktigere enn engelsk.