Global språkstrid

I dag offentliggjør Språkrådet sitt forslag til nasjonal språkstrategi.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DEN NYE KULTURMINISTEREN får i dag en gave fra Språkrådet: Et forslag til strategi med 12 konkrete tiltak for å verne det norske språket. For første gang på veldig lenge kan vi få en generell språkpolitikk i Norge. Det er på tide. En nasjon som vil ta vare på språket sitt må framelske motstandskraft mot den globaliserte medieverdenens språklige og kulturelle invasjon. Overalt i Europa dreier kulturpolitikken seg om et slikt vern. Det reises en opprørsfane mot googleiseringen av den nasjonale kulturen. Frankrike går i spissen over en bred front mot den anglo-amerikanske kulturpåvirkningen. Det skjer gjennom en allmenn kulturmobilisering. Sverige og Danmark gjennomfører tiltak for å styrke bruken av de nasjonale språkene. Polen forbyr sine borgere å forhandle kontrakter som ikke er utferdiget på polsk. Bare gjennom en bevisst kulturpolitikk som både omfatter det offentliges og næringslivets bruk av språket, kan vi også her i landet stanse utviklingen av det PowerPoint-språket vi ser konturene av.

SPRÅKRÅDET tar skikkelig sats. Språket handler om demokratiet vårt, heter det. «Eit velfungerande nasjonalspråk er (...) viktig for tryggleiken, effektiviteten og ressursutnyttinga på alle område i samfunnet». Målet for en nasjonal språkpolitikk skal være å sikre norsk som det samfunnsbærende språket i landet vårt. Det trengs en mobilisering og en bevisstgjøring for at norsk i skrift skal være i live om 100 år. Strateginotatet tar rett nok som utgangspunkt at norsk språk ikke er truet av utslettelse i dag. Men det er heller ingen naturlov at det vil være i live om 100 eller 200 år. Det er flere språk som er forsvunnet i verden enn som er igjen i dag. Det språklige bildet i Europa er dramatisk endret siden Norge løsrev seg fra Sverige i 1905. Da var tysk og fransk langt viktigere enn engelsk.

DET ER I GRUNNEN en merkelig situasjon at Norge er kommet så i bakleksa når det gjelder vern om det nasjonale språket. For en generasjon siden var språk et tema av første orden i den politiske strid, noe andre kulturland i Europa misunte oss. Om språkstriden kan man ha ulike vurderinger. Mange lengtet etter språkfred i 1960-åra, og fikk det. Men freden la også et teppe av likegyldighet over språkkultiveringen. Men med alle sine tåpeligheter løftet språkstriden fram språkkulturen i folks bevissthet, og jeg tror det gjorde mange av oss til bedre språkbrukere og bedre språkdyrkere. Nettopp gjennom striden, ble partene langs frontene kjent med ikke bare sin egen variant av norsk, men også motstanderens. Nå ser det ut til at vestkantungdom i Oslo får gjennomslag for sin mangeårige motstand mot skriftlig nynorsk. På den måten går de glipp av et bidrag til å verne norsk mål mot den anglo-amerikanske påvirkningen.

I ØYEBLIKKET dreier språkstriden seg om hvorvidt det var nynorsken eller riksmålet som var beste vaksine mot nazismen. Det er en utpreget elitedebatt. Men det er også tegn til folkelig engasjement. Mållagets underskriftsaksjon for nynorsk i riksavisene, som nettopp ble avsluttet med 36 000 underskrifter, er en slik manifestasjon. Men strateginotatet fra Språkrådet påviser at knapt noe norsk parti har programformuleringer for en allmenn språkpolitikk. Partier som ellers ikke legger begrensninger på sin vilje til å bruke offentlige midler til gode formål, viker åpenbart tilbake for å gjøre det for å opprettholde og styrke bruken av norsk språk. Det eneste signal om en slik offensiv fra den regjeringen som gikk av var formuleringene i skolemeldingen om at opplæringen i norsk språk skulle styrkes. Men fra lærerhøgskolene meldes det at studentene har høy strykprosent i norsk. Andre institusjoner i språkets tjeneste har et halvhjertet forhold til vernet om norsk som kulturspråk. Universitetene er under press for å undervise og publisere på engelsk. Publisistenes faglige organisasjoner er mer opptatt av honorarer og lønn enn av det redskap deres medlemmer skal anvende i sin profesjon. Næringslivet er en språkstrategisk brakkmark.

DET ER ALTSÅ mye å ta fatt i. Så kan man spørre: Vil notatet fungere som signal til kulturkamp? Språkvern må være en stridssak, både utad og innad. Det har franske politikere skjønt. Det er rett som Johan Borgen i sin tid sa at hvis det ikke går politikk i en sak, går det møll i den. Kan Språkrådet påvirke kulturminister Trond Giske til å se rockepolitikken sin også i et språkperspektiv?