Global styrkeprøve

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Oppslutningen om gårsdagens verdensomspennende demonstrasjoner mot krig i Irak overgikk alle forventninger. Flere millioner mennesker over hele verden deltok i parallelle demonstrasjoner med samme mål: Bevar freden - unngå krig. Ikke siden demonstrasjonene mot Vietnamkrigen har det vært utvist et så sterkt folkelig engasjement. I Oslo hadde arrangørene forventninger om 20000, mens politiet i etterkant anslår antallet demonstranter til 60000. Aldri har så mange deltatt i noen norsk demonstrasjon. I London skal 600000 ha deltatt. I Berlin 250000.
  • Denne massemobiliseringen forteller mye om hvor sterk den folkelige motstanden mot en USA-ledet krig i Irak er. Om demonstrasjonene gjør inntrykk på haukene i Bush-administrasjonen, er ikke godt å si. Lite tyder på at USA er villig til å endre sin holdning og sin strategi. Men fredsmarsjene er en solid bekreftelse for de politikere i Tyskland, i Frankrike og i Belgia som har gått mot USAs linje, og som gjør at det såkalte FN-sporet kan bli et fredsspor. Manifestasjonene vil derfor trolig ha betydning siden FN er inne i en beslutningsprosess.
  • Den britiske statsministeren, Tony Blair, henfaller til en nokså tvilsom bagatellisering av dette folkelige engasjementet, når han i en kommentar til demonstrasjonene sier at uansett hvor mange som deltar, så har Saddam Hussein ansvaret for et enda større antall dødsfall. Han har rett i at despoten er en tyrann og en trussel. Demonstrantene har det til felles med Blair at de ønsker å fjerne Saddam Husseins regime. Men de vil gjøre det med fredelige midler. De vil bruke FN til å avvæpne ham og dermed frata ham hans makt. De ønsker ikke en krig som vil gå ut over sivilbefolkningen, og som vil gi grobunn for økt hat og terrorisme.
  • Den globale styrkeprøven står nå mellom millioner av menneskers overbevisning og fellesskap og George W. Bushs krigsstrategi og maktapparat. Bush, som ikke selv deltok i Vietnamkrigen, gjør klokt i å huske hvordan det gikk da folk og politikere skilte lag i den konflikten.