Globale mål og nasjonalt ansvar i gasskraftsaken

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelforfatteren er professor i statsvitenskap og leder for Programmet for forskning og utredning for et bærekraftig samfunn (ProSus) ved Senter for miljø og utvikling (SUM), Universitetet i Oslo.

Fra tid til annen oppstår det politiske konflikter og debatter som står fram som milepæler i politisk utvikling. Det dreier seg om begivenheter og «markeringer» som har betydning for den politiske maktkonstellasjonen i landet, men der det også finnes viktige lærdommer for vår forståelse av det politiske systemet. Kampen om gasskraftverk og regjeringsmakt er en slik sak. Uansett utfallet av saken med hensyn til regjeringsspørsmålet, har vi allerede lært nok av debatten til å kunne trekke noen viktige konklusjoner om miljø og politikk i Norge.

Utgangspunktet for analysen er en pågående evaluering av Norges oppfølging av Rio-avtalene fra 1991. Norges forskningsråd har etablert forskningsprogrammet ProSus for blant annet å foreta systematiske vurderinger av hvor langt vi har kommet i Norge med hensyn til målet om bærekraftig utvikling. Dette målet ble først skissert i Brundtland-rapporten fra 1987 og senere integrert i Rio-avtalene (blant annet konvensjonen om klimaendring og handlingsplanen Agenda 21). Målet har omsider fått en nokså enestående status i både internasjonal og nasjonal sammenheng. Til tross for til dels store uenigheter om hvordan målet skal tolkes og realiseres i praksis, har bokstavelig talt samtlige land i verden (pluss EU) gitt sin tilslutning til ideens verdier og langsiktige visjoner. Norge har markert seg internasjonalt som en av ideens mest aktive støttespillere, og dette engasjementet har i økende grad nedfelt seg i styringsdokumenter, partiprogrammer og organisasjonsstrategier på hjemmebane.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Uten å gå i detaljer om hva bærekraftig utvikling «egentlig» betyr (et spørsmål som er grundig behandlet i flere av ProSus' publikasjoner), kan vi for analysens skyld si at det dreier seg om en helhetlig forståelse av hvordan våre økonomiske disposisjoner, både som produsenter og forbrukere, påvirker naturens kapasitet til å kunne tilfredsstille grunnleggende menneskelige behov hos nåværende og framtidige generasjoner. Kanskje den viktigste siden ved Brundtland-rapporten i denne sammenheng, er argumentasjonen om at det dreier seg om langt mer enn «miljøvern» i tradisjonell forstand. Det dreier seg om å ta ansvar for konsekvensene av våre individuelle og kollektive krav til klodens livbærende systemer. Uansett hva det ellers måtte innebære, betyr en bærekraftig utvikling en løpende kritisk vurdering av eget forbruk, produksjon og livsstil. Hovedutfordringen fra Brundtland-rapporten og Rio-avtalene er ikke «Hva må gjøres for et bedre miljøvern?», men «Hva må gjøres for å tilpasse produksjon og forbruk naturens grenser og en rettferdig fordeling?».

I lys av dette kan man trekke flere viktige konklusjoner fra det politiske spillet rundt gasskraftverkene.

For det første får vi en nokså avgjørende innsikt i Arbeiderpartiets holdning og (tilsynelatende) framtidig politikk på dette området. Kampen om partiets miljøpolitiske profil har foregått lenge, med én retning som satser på en kopling av miljøhensyn til økt kapasitet for verdiskapning og konkurranseevne, og en annen som prøver å finne nye veier å gå med hensyn til bærekraftig produksjon og forbruk. Konfliktlinjene har gått mellom de som støtter en videreføring og modernisering av «kraftsosialismen» (privatsektorforbundene i LO, DNA-vennlige byråkrater i industri-, energi- og transportsektorene, og den yngre garden av sosialøkonomer og statsvitere rundt Jens Stoltenberg) og de som prøver å kople miljø og utvikling sammen på en mer helhetlig og «radikal» måte (AUF, ansatte i Miljøverndepartementet og SFT, og alle i partiet som støtter den tidligere miljøvernminister Thorbjørn Berntsens linje om «bærekraftig produksjon og forbruk»).

Ved å satse på en strategi for å presse fram utbygging av gasskraftverk etter eksisterende teknologi, har partiets ledelse nå lagt klare føringer på partiets miljøpolitiske linje for lang tid framover. Som debatten i dagsavisene har vist, er det relativt lett å dokumentere flere «snuoperasjoner» blant partiets ledende talsmenn i saken, men det som kanskje er mest tellende i en partistrategisk sammenheng er Torbjørn Jaglands innlegg om saken i Dagsavisen (25.01). Innlegget står i klar kontrast, både i form og innhold, til partisjefens tidligere ytringer omkring «det norske hus». Mens han som ny statsminister erklærte «økologisk bærekraftig utvikling» for å være fundamentet for den nye samfunnsformasjon i Norge, et prosjekt som skulle kreve like mye av partiet og fagbevegelsen som innsatsen for velferdsstaten, sier han som utfordrende statsminister ingenting som kunne ligne et slikt prosjekt. Innlegget i Dagsavisen - og hele måten hans etterfølger og andre partifeller har profilert saken siden innlegget - innsnevrer hele problematikken til et spørsmål om kosteffektive muligheter for utslippsreduksjon i Norden. Et fundament av økologisk bærekraft - med alt dette innebærer av nye krav, verdier og prioriteringer - erstattes av en markedsteknisk løsning der man skal få en mindre pose av klimagasser innenfor en større sekk av verdiskapning.

Men det er ikke bare de helhetlige betraktninger og prioriteringer for bærekraftig utvikling som ofres med partiets innspill. Like slående er hvordan hele «utbyggingsalliansen» (med Høyre og Fremskrittspartiet lengst i spissen) setter fullstendig til side ett av de viktigste operasjonelle prinsipper for bærekraftig utvikling - føre-var-prinsippet. Under Gro Harlem Brundtlands ledelse ble dette prinsippet inkorporert i bærekraftig utvikling under en viktig konferanse i Bergen i 1990. Generelt betyr prinsippet at usikkerheten rundt tiltak for å beskytte klodens bæreevne alltid må kommer naturen til gode. Med andre ord, står man overfor en sak der man vet at utbygging av gasskraftverk øker utslipp av ødeleggende klimagasser betraktelig, og at dette skal gjøres mot en antakelse om at utbyggingen på sikt vil bidra til å redusere utslipp i regionen - må saken avgjøres til fordel for en hindring av den påviste negative effekten. Å bygge gasskraftverk etter eksisterende forurensende teknologi er et klart brudd på føre-var-prinsipppet, noe som klart har påvirket SFTs behandling av saken.

En tredje lærdom som kan trekkes fra saken er av mer allmenn konstitusjonell art. Den manifesteres som en konflikt mellom eksisterende demokratiske ordninger og målet om en bærekraftig utvikling. Måten utbyggingsalliansen har håndtert det politiske spillet rundt gasskraftsaken på indikerer en klar nedprioritering av konstitusjonelle prinsipper. Når Arbeiderpartiets statsministerkandidat sier at det er «arrogant» av regjeringen ikke å være mer lydhør overfor et potensielt stortingsflertall som har til hensikt å «instruere» regjeringen om sitt ansvar for håndhevelse av lov- og regelverk, er det et klart tegn på hvor langt man har kommet i å sette parlamentet over alt som finnes av andre styringsmakter. Det kan ikke være noen som helst tvil om at regjeringen handler innenfor de konstitusjonelle spillereglene når de ikke uten videre kan godta en slik maktdemonstrasjon fra opposisjonens side. Om opposisjonen er dypt uenig i SFTs tolkning av loven, burde de enten søke å få saken opp for høyesterett eller prøve å endre på loven. At Arbeiderpartiet har lange tradisjoner med å neglisjere Grunnloven og maktdelingsprinsippet er en sak for seg, men at et rettstatsparti som Høyre kan være med på et slikt utspill er oppsiktsvekkende.

Og det fører til en siste og ganske dyster lærdom. Hele framgangsmåten i gasskraftsaken indikerer at de demokratiske spillereglene i Norge kan utnyttes på en slik måte at hensynet til en bærekraftig utvikling blir klart underordnet kortsiktige politiske hensikter. De tre største partiene ser ikke ut til å ha det minste problem med å bruke en såpass viktig sak som klimaendring i et situasjonsbestemt politisk spill. Hvis man tar for gitt at gasskraftsaken i det minste er svært kontroversiell når det gjelder virkning på klimaet; og videre at måten saken er lagt fram på er svært fragmentarisk og snever når det gjelder diskursen om hva som kreves for en bærekraftig utvikling; og til slutt at de tre partiene ellers er sterkt opptatt av å vise hvor lite de har til felles - sitter man igjen med et inntrykk av politisk taktikkeri som reiser alvorlig spørsmål om det norske demokratiets funksjonalitet med hensyn til målet om bærekraftig utvikling. Skulle opposisjonen lykkes i å tvinge regjeringen til å gå av i gasskraftsaken, blir Norges anseelse som foregangsland for bærekraftig utvikling alvorlig svekket.