Globalt maktskifte

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Den skiftende maktbalansen var hovedtema under World Economic Forums møte i Davos sist uke. Det internasjonale toppmøtet har fått mindre oppmerksomhet i norsk presse i år, fordi norske toppledere uteble, blant annet på grunn av den forestående storfusjonen mellom Statoil og Hydro. Vanligvis blir det årlige møtet i den sveitsiske alpebyen framstilt her hjemme som et eksotisk cocktailparty for verdens statsoverhoder, industriherrer og rikinger, gjerne illustrert med et bilde av Stein Erik Hagen i pels.

Men en bedre illustrasjon på årets tema og møtets betydning er nettopp de to hjemmeværende oljedirektørene Helge Lund og Eivind Reiten, som representerer den stadig sterkere ikke-statlige makt i en bransje som har uvurderlig globalpolitisk innflytelse. Våpenkappløpet er erstattet av energikappløpet, som det het i Davos. Mens Vladimir Putin hersker over en energisupermakt, må en hardt presset George W. Bush satse alt på å redusere USAs avhengighet av andre staters energikilder. Realpolitiske hensyn har fått Bush på gli i sentrale miljøspørsmål.

Med en svekket amerikansk president, et fastlåst WTO og et FN i reform, fyller andre aktører maktvakuumet som oppstår. Maktbalansen skifter til fordel for de ikke-statlige multinasjonale selskapene og organisasjoner, som den britiske professoren Timothy Garton Ash beskrev her i avisa i går. Det årlige Davos-møtet er det synlige bevis på utviklingen, der statsoverhoder og toppledere opptrer som likeverdige partnere med det samme globale overblikk, om enn ikke alltid med de samme økonomiske interessene.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre betegner seg som «forsiktig optimist» i forhold til WTO-forhandlingene etter Davos-møtet. Den fastlåste situasjonen skyldes blant annet at store næringsinteresser har fått legge premissene for landenes forhandlingsrom. Det er nå halen som vifter med hunden. Hvis ikke forhandlinger starter igjen innen noen uker er Doha-runden så godt som død. Det vil stå som nok en illustrasjon på den skiftende maktbalansen.