Glovers to ansikter

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

– Filmene mine har ikke gått igjennom noen sensur. Ingen under 18 år har lov til å se dem, men det er greit. Dette er filmer lagd for et voksent publikum, sier Crispin Glover.

I de nærmeste dagene skal skuespilleren, forfatteren, produsenten, musikeren og regissøren Crispin Glover turnere i Norge med sitt «Big Slide Show». Med seg i sin lille skinnveske har han sin egenproduserte film «It is Fine! EVERYTHING IS FINE» og en håndfull av sine egenpubliserte bøker. Men akkurat hva som venter de som besøker showene, er uvisst.

SKUESPILLEREN, KJENT fra blant annet storfilmer som «Tilbake til framtiden», «Charlie’s Angels» og «Wild at Heart», ønsker at visningene, eller showene, skal minne mer om vaudeville, et slags musikalsk variert teater, enn en normal filmvisning.

– Kvelden starter med høytlesning fra et knippe av mine egne bøker, sier han.

Det er bøker som – også ifølge ham selv – vanskelig lar seg beskrive. «Rat Catching», et representativt eksempel, er mer et stykke collage enn det er egenprodusert tekst. Grunnstammen i verket er en opplysningsbok om å fange rotter fra 1896 som Glover siden har fylt med notater, overstrekinger, understrekinger, utklipp og bilder, for å skape hva han selv beskriver som en historie med begynnelse, midtparti og slutt, og ei bok med skjult mening.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Høytlesningen blir akkompagnert av et enormt lysbildeshow. Deretter følger visningen av Glovers egenproduserte film, «It is Fine! EVERYTHING IS FINE», film nummer to i en planlagt trilogi.

– Kort fortalt er filmen en biografisk, psykoseksuell, fantastisk gjenfortelling av Stevens Stewarts dagdrømmer, forteller han.

Stewarts, som døde i 2001, skrev manuset til filmen på 1990-tallet. Stewart var rammet av cerebral parese og levde store deler av livet sitt på et pleiehjem der han ble behandlet og betegnet som mentalt tilbakestående.

– Manuset til Stewart inneholdt så mye lidelse, glede

og lengsel. Jeg var nødt til å lage en film av det.

– Hva lengtet han mest etter?

– Kvinner, sex og hår.

– Det er en film som berører tabuer?

– Absolutt! Og derfor liker jeg å være til stede på visningene slik at jeg kan svare på spørsmålene publikum stiller. Det er alltid noen som finner filmen støtende og sjokkerende, og jeg føler det er viktig å ha en samtale om disse reaksjonene i etterkant, sier Glover.

«IT IS FINE! EVERYTHING IS FINE» ble ferdigstilt i 2007 og har vært jorda rundt siden. Alltid med Glover ved sin side.

– Føler du at du må forsvare filmen?

– Nei. Selskap har vært interessert i å investere i filmen, men hadde den blitt kjøpt, hadde det vært opp til selskapet å reklamere for den. Jeg veit at folk, siden jeg selv reiser rundt med den, blir pirret av at jeg er der og dermed tar turen på kino for å se den. Jeg planlegger ingen dvd-utgivelse, for jeg ønsker at filmen skal sees på kino, av mange i fellesskap.

– Du har tidligere uttalt deg kritisk mot kommersielle medier. Hva grunner dette i?

– Min første film, «What is it?» (2005), er en film der nesten samtlige roller fylles av mennesker med Downs syndrom. Filmen har ingenting med Downs syndrom å gjøre per se, men handler om min reaksjon mot kommersiell media og innflytelsen kommersialismen har på kulturen vi lever i, sier han.

Glover forklarer videre at filmene hans berører elementer som de kommersielle mediene definerer som tabuer. Men at disse elementene, seksuelle fetisjer, uvøren omgang med ladede symboler som for eksempel svastikaer, er blitt tabuer fordi de kommersielle mediene har definert dem slik.

– Filmen min spør: hva handler disse tabuene om? Hvorfor er de tabuer? Hva er de? «What is It?». Derav tittelen på filmen. Men de kommersielle mediene står sterkere i USA, derfor velger jeg å vise film nummer to i Europa. Film nummer to er også bedre enn film nummer en. Ja, det er kanskje den beste filmen jeg noen gang har og noen gang kommer til å jobbe med, sier han.

AT CRISPIN GLOVER er en smule eksentrisk er en underdrivelse. I 1987 var han gjest hos David Letterman, noe som endte med at den populære programlederen, i beste sendetid, svært forbannet, forlot sitt eget program. Diskusjonene om hvorvidt Glover var rusa på LSD, går enda på Internett. Skuespilleren selv har uttalt at han fremdeles er usikker på om det var han, eller en mann i forkledning, som var gjest den kvelden. Og som prøvde å sparke Letterman med et lite heldig «karatespark».

Dagbladet kan forsikre om at det er Crispin Glover som er i Oslo. Når vi møter ham, er han kledd i sin signaturdrakt: sort, semsket skinndress, over en hvit skjorte med høy krage. Rundt halsen har han et stramt, sort slips. Håret er vannkjemmet. Ansiktet er markert og magert. Han er dannet i sin framferd, og snakker med lav, relativt monoton røst. På mange måter minner han om David Lynches forsiktige lillebror – en beskrivelse jeg antar hadde gledet skuespilleren.

Eksentrisk framferd til tross, mange hevder at Glover kunne vært blant de virkelig store i Hollywood.

– Etter «Tilbake til framtiden» valgte jeg bort de store studiofilmene, til fordel for såkalte «independent-filmer». Nå er ikke «independent-filmene» spesielt uavhengige, men de kalles nå uavhengige. Uansett, den gang tenkte jeg at dette var filmer som hadde mer hjerte, mer tanke, mer å si. I dag tenker jeg annerledes. Rollen min i «Charlie’s Angels» finansierte «It is Fine! EVERYTHING IS FINE», så i dag takker jeg ja til det meste så lenge jeg får betalt. Slik sett har jeg råd til det jeg virkelig vil.

RUNDT JULETIDER avsluttet Glover arbeidet med Tim Burtons «Alice in Wonderland», en mørk tolkning av Lewis Carrolls «Alice’s Adventures in Wonderland», der Johnny Depp spiller hovedrollen. Før det blir han å høre som en av stemmene i «9», en beksvart animasjonsfilm, der verden trues av utslettelse.

– Du omgir deg med mye mørke?

– Egentlig ikke. Det er reaksjoner jeg er ute etter. Det er derfor jeg elsker å være til stede på mine egne filmvisninger.

– Du vil provosere?

– Nei, nei. Ikke i det hele tatt. Jeg vil stille spørsmål, sier Crispin Glover.

Vegard Larsen er filmanmelder og journalist i Dagbladet.