Glupske gubber

Noen er mer blinde for sin egen aldring enn andre.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Da maleren Auguste Renoirs liv gikk mot slutten slet han med kraftig revmatisme. Men i stedet for å legge penselen på hylla, surret han den fast til hånden. Med kraftige smerter maktet han å tyne ut noen ekstra malerier, sånn helt på tampen.

Denne vinteren har et kobbel av godt voksne regissører premiere på nye filmer. Eldst er Sidney Lumet (83) som 28. februar kommer med «Before the Devil Knows You’re Dead», et opprivende familiedrama forkledd som en fiks gangsterfilm. Filmen føles friskere enn det meste som har kommet ut av Hollywood de siste åra og nevnes av mange som en oscarfavoritt. Pigg og priskandidat er også Mike Nichols’ (76) satire «Charlie Wilson’s War» (premiere 1. feb.) om den sovjetiske invasjonen av Afghanistan, mens Ridley Scott (70) er tilbake i god gammel form med kinoaktuelle «American Gangster» etter noen år med skuffende filmer.

Og det geriatriske stjernelaget stanser ikke der. Rett over nyttår lanserer Woody Allen (72) sitt siste London-opus «Cassandra’s Dream» og nylig hadde Francis Ford Coppola (68) amerikansk premiere på sin første film på 10 år, «Youth Without Youth».

Coppolas eksperimentelle drama handler passende nok om en eldre professor som opplever å bli ung igjen på mystisk vis. For hva er det som driver disse aldrende kunstnerne til å fortsette å holde det gående? Hva er det som gjør at Robert Altman var midt i et nytt filmprosjekt da han døde i fjor, 81 år gammel? Og hvordan unngår de å virke repeterende i en kultur som dyrker det ungdommelige og nye?

Dette er noen av spørsmålene som litteraturprofessoren Nicholas Delbanco prøver å svare på i en ny artikkel i tidsskriftet Boston Review, kalt «Lastingness». Han har sett nærmere på eldre forfatteres virke opp gjennom historien og hvorfor noen makter å levere sine beste verker helt på slutten av sine liv.

«Evnen til å holde seg selv holdbar», skriver Delbanco, «er ikke bare et spørsmål om utholdenhet og god helse». Du må ha en umettelig appetitt for applaus, og selve skapelsesprosessen må føles som en kilde til vitalitet, ikke en utmattende handling. Dessuten må man klare å motstå den enorme fristelsen det er å repetere seg selv. Hvis du har blitt bejublet for én måte å gjøre ting på, er det vanskelig å tenke helt nytt. Dessuten vil denne formen for selvopptatthet sjelden bli kritisert av venner og kolleger, som har altfor mye respekt for et aldrende geni.

På den andre siden kan behovet for å radikalt endre stil og tematikk også være ødeleggende. Delbanco nevner Doris Lessings forsøk på sci fi-bøker som et eksempel. Nylig fikk Anthony Hopkins (70) en unådig mottakelse i USA for sitt overeksperimentelle regiforsøk «Slipstream».

I vårt samfunn lever mennesker lenger enn noensinne. Og verre skal det bli. Pensjonisttilværelsen varer for de fleste i flere tiår, ikke år. Behovet for å "gjøre noe" i denne perioden kommer trolig ikke til å minske.

Leter vi blant norske filmer som får premiere i 2008, finner vi bare to regissører over 60: Arne Lindtner Næss på 63 («SOS Svartskjær») og Knut Erik Jensen på 67 («Husker du våre drømmer»). I Film-Norge er det tydeligvis lite skapertrang blant den aldrende sekstiåttegenerasjonen. De er vel mette på applaus.