Go, Erna, go

Politikken tåler flere ballonger.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det gikk gjetord om Høyres landsmøteåpning lang tid i forveien. Det skulle være kjempefest og blå ballonger. Tenk dere, horder av elleville Høyre-folk i Oslo Spektrum, plakater og serpentiner. Helt sikkert Fleetwood Mac dundrende fra høyttalerne: Don\'t stop, idet Erna entret scenen en halvtime etter skjema bare for å spenne forventningene til bristepunktet. Innen den tid ville salen være så opphisset at man ikke hadde sett maken siden Lyns siste hjemmekamp. Det var mulig Kåre Willoch ble nødt til å åpne dressjakka.

Og etterpå skulle 1800 av de mest betalende få møte levende statsråder til høye stetter og et håndtrykk. Dette var proffe saker. Bjørn Eidsvåg kunne gå hjem og strikke.

Men så ble det selvfølgelig ikke akkurat sånn. Flere dager før åpningen forsikret Høyres generalsekretær at det ikke skulle bli så moro. Nasjonen pustet lettet ut. Det var det vi hadde fryktet, at politikk skulle bli gøy nå. Ja, noen av oss spurte rett ut: Skal vi få amerikanske tilstander i norsk politikk?

Nordmenn er ikke de eneste som mener Fleetwood Mac er en trussel mot demokratiet. I Storbritannia ble Tony Blair beskyldt for å drive en presidentkampanje. Alle tegnene var der: høystemt popmusikk og ditto retorikk, personfokusering og massemøter. Stil over substans. Omgitt av sikkerhetsvakter og talspersoner var Blair utilnærmelig for den vanlige velger.

Kontrasten til hans første valgkamp i 1997 var unektelig stor. På et torgmøte i Liverpool hadde jeg som journalist ingen problemer med å nå helt fram til ham, til tross for at torget var fylt av fiendtlige, streikende verftsarbeidere. Han tok seg god tid til å diskutere med dem og snudde stemningen til begeistring. I årets valgkamp ble kritikerne holdt på sikker avstand. Alt TV-bildene viste, var en uberørt leder, tilfeldigvis akkompagnert av den samme sangen John Kerry brukte i sin valgkamp. Amerikansk, fnyste kommentatorer.

Men det er lenger til USA enn med fly. Mens ingen av de amerikanske kandidatene lot pressen slippe til uten streng regi, stilte Blair jevnlig opp på direktesendte pressekonferanser, intervjuer og debatter. De aggressive spørsmålene fra kritiske journalister ga amerikanske kolleger bakoversveis. Var det mulig?

Ja, det er fortsatt mulig i Storbritannia, og i enda større grad her hjemme. En forklaring er fraværet av politisk reklame. Politikerne kan ikke drive usensurert propaganda, men må forsvare sine standpunkter i åpen debatt. De må være tilgjengelige for både presse, opposisjon og velgere.

Noen tusen heliumfylte ballonger er ingen trussel mot demokratiet. Partienes medlemmer fortjener en fest som takk for at de fortsatt gidder å engasjere seg. Men den dagen ingen får stikke hull på ballongene politikerne sender opp, da kan vi begynne å snakke amerikansk.