God latin?

Både Paven og Harry Potter satser på et gammelt språk i sommer.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Språkstrider skal man ikke kimse av. Denne evige sannheten fikk Pave Benedikt XVI ny innsikt i sist helg, da han ga sin støtte og oppfordring til at katolske prester nå skal holde messer på latin litt oftere. Det høres ikke umiddelbart så eksplosivt ut, men ifølge dem som forstår seg på slikt, kan dekretet være det viktigste paven har utstedt så langt i sin pavetid. Og det vekker sterke følelser. «Jeg greier ikke å holde tårene tilbake. Dette er det tristeste øyeblikket i mitt liv som menneske, prest og biskop», uttalte en fremtredende italiensk geistlig til den italienske avisa La Repubblica på søndag.

Grunnen til at tårene presser seg fram, er at Pavens nye interesse for den gamle latinske teksten ses som et skritt bakover av alle som har kjempet for en mer moderne kirke. Den latinske messen har i stor grad vært ute av bildet siden det andre vatikankonsilet (1962-1965) gjennomførte en rekke reformer, hvor tanken om at gudstjenesten skal holdes på folks dagligspråk fikk gjennomslag. Når latinen nå hentes opp igjen, vekker det også anstøt hos en del jødiske grupperinger, i og med at den gamle tekstens langfredagsbønn inkluderer uheldigvis en oppfordring om «å hjelpe jødene ut av mørket», og inn i kristendommens lys.

Mens mange er misfornøyde, er imidlertid paven på lag med dem som mener kirken må grave fram sine røtter for å bli større gjennomslag i en sekularisert verden. For selv om folk flest ikke vil forstå hva som blir sagt når det hele foregår på latin, og de færreste prester vil skjønne hva de selv sier, er kanskje hovedpoenget et annet – nemlig å gjenopplive en stemning, en mystikk, som ikke blir like kraftfull når ordene er de samme, grå som brukes til hverdags.

I Benedict XVIs pågående kamp for å styrke den katolske kirkens stilling i en moderne verden, kan fundamentalistiske trekk vise seg å være riktig moderne pr-grep. (Slik mye annen fundamentalisme i bunn og grunn er.) Sånn sett passer det godt at pavedekretet dukket opp rett før verden går inn i nærlesning av en ny nøkkeltekst i moderniteten – siste bind av Harry Potter.

Selv om Paven tidligere skal ha advart mot Harry Potters forføreriske kraft, finner vi skjæringspunkter de to imellom.

I likhet med Paven har Potters skaper, J.K. Rowling forstått fascinasjonen ved gamle språk og mystiske formularer. Teksten er full av latinreferanser, og amerikanske skoler har i flere år meldt om eksplosiv interesse for latin – referert til som «Potter-effekten». Harrius Potter et Philosophi Lapis kom ut allerede i 2003, og ble visstnok den mest omfangsrike boka som var oversatt til et dødt språk, mens Harrius Potter Et Camera Secretorum kom ut rett før nyttår. Mens latinfans verden over nå lurer på om Harry Potter er mannen som kan gjenopplive interessen for latin, har bare Benedikt XVI vridd spørsmålet litt: Kan latin gjenopplive interessen for den katolske kirken?

Om han får rett? Den som lever får se. De mer religionskritiske blant oss vil kunne tilføye mundus vult decipi.