God morgen

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det skal stor velvilje til for å se på en våt, kald og halvmørk morgen i desember som god. Jeg skal ærlig innrømme at det for tida ikke er sesong for munterhet, særlig ikke på Oslos holdeplasser. Men må folk være så usedvanlig uhøflige? Jeg har stilt spørsmålet før, og fått så hatten passet. Da var det sommer og høfligheten på de offentlige kommunikasjonsmidlene var like elendig som nå i desember. Konklusjonen min er at norsk dannelse er uavhengig av vær og føreforhold. Velstanden har ikke sivilisert oss det aller minste.

Det eneste stedet nordmenn sier et begeistret hei og gir plass til totalt fremmede mennesker er i skiløypa eller i fjellheimen hvor folk ikke står som sild i tønne. Det gjør vi derimot hver morgen mens vi venter på en trikk eller t-bane som er akkurat så forsinket at det danner seg en mur av mennesker foran trikkene og togene når de stopper. Folk som vil ut kommer nesten ikke ut, fordi folk som vil inn presser seg på. Dette gjentar seg hver dag. Hvert år. Til evig tid.

Og de som presser seg inn på togene klumper seg sammen foran dørene, slik at ikke alle kommer inn. Det gir den jevne nordmann åpenbart blaffen i. «Vær så snill å trekke lenger inn i vogna», ropte trikkeførere før i tida. Da fikk de siste plass og kom tidsnok på jobb. Nå står de tilbake med tomme blikk og gjentar øvelsen mekanisk i neste tog.

Morgenkåsør Odd Børretzen minnet meg denne uka om hvor viktig alminnelig høflighet er i hverdagslivet. Som nordmann bosatt utenfor Norge kunne han begeistret fortelle om hjelpsomhet, høflighet og elskverdighet. Denne gangen fra Frankrike. Selv franske tenåringer med ring i leppa sier unnskyld hvis de står i veien for noen på toget, opplyste han. Hos bakeren sier han både god dag, takk, vær så snill og unnskyld før dagen er begynt. Høfligheten har sjel og gjør livet godt mellom fremmede.

Selv kan vi jo begynne med å slippe folk ut av trikker og tog.