God tro og helse

Dagfinn Høybråten er en handlingssterk politiker fra Kristelig Folkeparti som driver helsepolitikk etter sin tro og ideologi.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DET VAR noe foruroligende med debatten før jul om hva jordmødre som driver ultralydundersøkelser av gravide skal få lov til å fortelle de vordende mødrene. Vi var mange som oppfattet Helsedepartementets høringsnotat som et forsøk på gjennom lov å forby jordmødrene å fortelle de gravide hva undersøkelsene viste. Vi ble fortalt at dette var en misforståelse, både av helseministerens statssekretær og av hans personlige, politiske rådgiver som under egne navn fikk trykt likelydende artikler i Aftenposten og Bergens Tidende. Etter å ha lest dem begge, er det høyst uklart hva det er Høybråten forsøker å lovregulere i tilknytning til ultralydundersøkelser.

DET SOM DERIMOT blir stadig klarere, er at helseminister Dagfinn Høybråten er en handlingssterk politiker fra Kristelig Folkeparti som driver helsepolitikk etter sin kristne tro og politiske ideologi på område etter område. Debatten om ultralyd og fosterdiagnostikk virker som en utløper av abortstriden, der KrF-politikerne i regjeringen må administrere en lov de er troende motstandere av. Det diffuse forsøket på å styre informasjonen til den gravide er en god illustrasjon på hvor skjæringspunktet går mellom en formyndersk og en liberal holdning. Formynderen vil bestemme på andres vegne, mens den liberale stoler på at en informert person både kan og har rett til å velge selv.

DET ER NATURLIGVIS mye sympatisk ved helseministerens åpenbare vilje til å gjøre det gode og det riktige på vegne av både friske og syke medmennesker. I dag legger han fram folkehelsemeldingen, som han blant annet håper skal bidra til at folks fastleger skriver ut færre piller mot tilstander og lidelser som like godt kan forebygges, og i noen tilfeller også repareres, ved omlegging av livsstil og ved mer fysisk aktivitet. Grønn resept er et nytt slagord på et tiltak som skal gjøre legene mindre interessert i å skrive ut en pilleresept fordi de etter hvert kan tjene like mye penger på å anbefale trening og trim. Så er det utvidelsen av røykeloven som skal gjøre alle serveringssteder helt røykfrie. Og nå bruker han 20 millioner kroner på å vise folk fettklumper utklemt av en pulsåre, blødning i en hjerne som er kløyvd i to og tjukk, svart tjære tilsvarende et års daglig forbruk av 20 sigaretter bli helt utover utskåret, friskt, rødt lungevev.

PER FUGELLI som er professor i sosialmedisin ved Universitetet i Oslo, sa her i avisa i går at denne skremselskampanjen kan være sykdomsframkallende i seg selv. Fugelli mener at Høybråten nokså hensynsløst, og uten respekt for den enkeltes verdighet og integritet, dundrer inn i folks liv og etterlater seg sykdomsframkallende angst og utrygghet.

DET FORUROLIGENDE ved Høybråten for en liberal observatør er nettopp det velmenende, smilende, men fundamentalistiske i hans tilnærming til enkeltmennesket. Han snakker lite om samspillet mellom hver og en av oss og forholdene omkring oss. Høybråten konstaterer at Jeppe drikker, eller røyker, eller driver med noe annet usunt og syndig, men stopper med det. Hans metode er å forsøke å skremme Jeppe slik at han blir edru, røykfri og slår inn på den smale sti. Det er ikke Høybråtens tilnærming å spørre hvorfor Jeppe drikker og driver på som mange av oss gjør. Helseministeren har lite å si om helsevirkningene av arbeidsledighet, økte strømpriser, omstillinger i arbeidslivet og andre ytre forhold som statsrådens kolleger i regjering og Storting har mye større innflytelse på, enn de har på røykevanene til en som er langtidsledig.

DEN SKARPE og handlingsvillige fokuseringen på individets ansvar, i kombinasjon med manglende interesse for forholdene flertallet lever under, er karakteristisk for høyrepartiene. Hva om helseministeren satte i verk en undersøkelse av hvordan skattelettelser som skaper større inntekts- og formueforskjeller i befolkningen, virker inn på den allmenne helsetilstanden? Er det kanskje fordi en rimelig hypotese er at de som blir rikere også blir tynnere, mer røykfrie og sunnere, mens de som i sammenlikning blir fattigere, blir feitere, sykere og røyker mer?