God tur til Paris

Tidligere fiskeriminister Jan Henry T. Olsens milde smil, da han fortalte om sin Alzheimer, gjorde et sterkt inntrykk.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I beste sendetid hos Anne Grosvold fikk hele Norge vite at Olsen med jevne mellomrom begir seg ut i glemselens utrygge farvann. Vi fikk også vite at han har ei hand å holde i, og den tilhører kona, Laila Lanes. Det er sju måneder siden ekteparet åpnet døra på gløtt for en åpnere offentlig samtale om demens og den skam og fortvilelse både den rammede og deres nærmeste til tider blir overveldet av.

Nå er Olsen og Lanes i ferd med å bli glemselens ambassadører også utenfor Norge. I slutten av måneden drar ekteparet til Paris for å snakke om hvordan livet arter seg når den ene etter hvert blir totalt avhengig av den andre. Invitasjonen kommer fra den franske helseministeren. Frankrike har for tida EU-formannskapet og er vertskap for konferansen som skal ta opp sykdommen som roter til livet for så mange. Ordene forsvinner, nye minner forsvinner og det er vanskelig å lære nye ting. Etter hvert vil den som er rammet også miste begrep om tid og sted. Og det er 67 000 mennesker i Norge som er rammet.

I ei tid da effektivitet og kontroll styrer manges hverdagsliv fra morgen til kveld, er det ikke rart at fortvilelsen kan ta overhånd i familier som forsøker å verne om et menneske som verken er effektiv eller har kontroll.

Nettopp derfor har Olsen og Lanes muntre vemod virket befriende for så mange. Det var til avisa Nordlys Jan Henry T. Olsen først fortalte om sykdommen som hadde rammet ham, og det er til den samme avisa han lattermild kan fortelle at han trodde han hadde lagt kotelettene i dypfryseren. Det han finner når han skal hente dem er en dypfryst strømpebukse. Og så sier han det som er det aller viktigste: Da er det godt å vite at man har noen som vet og forstår.

Selv hadde jeg en mormor som ble dement. Min mor bestemte seg for alltid å snakke til henne som om alt var som før. Hun sørget for at kvinnen, som alltid hadde vært så velstelt, var pen på håret og fikk ta på seg klær hun var glad i. Hun visste ikke om moren kanskje oppfattet og forsto mer enn omverdenen trodde, uten selv å kunne gi uttrykk for det. Og det er nettopp denne verdigheten og respekten Olsen og Lanes har gjort seg til talspersoner for.

Jan Henry T. Olsen, som bare er 52 år, har satt ord på erfaringer som er svært vanskelig for mange og bidratt til at flere tør snakke høyt om konsekvensene av sykdommen som for mange er pinlige. Sammen med sin kone har han gitt håp til mange som isolerer seg og lider i ensomhet. Og det er bare når man snakker høyt om en sykdommen interessen for å forske og finne lindring øker.