God vilje er ikke nok

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Jan Egeland kom til Arbeiderpartiets landsmøte og ble møtt av stående applaus før han hadde ytret ett ord. Etterpå fikk han ny og langvarig stående applaus for en tale om at verdens rike land bør gi de fattige mer enn tilfellet er i dag, der Norge som beholder 99,1 prosent for seg selv, er blant de mest sjenerøse i verden. Partileder Jens Stoltenberg takket Egeland og lovet at en ny regjering skal vise verden «Ny solidaritet» som tilfeldigvis også er tittelen på programforslaget til dette landsmøtet.

Det var ingen feil ved innholdet i Egelands tale siden han var invitert til å snakke til landsmøtet som FNs talsmann. Men det er verd å merke seg at en nokså enkel solidaritetsappell utløser spontane kommentarer om at dette var en sterk søknad, underforstått, til stillingen som utenriksminister i en rødgrønn regjering. Det er riktig som Egeland selv sa etter talen at han kunne holdt den på alle norske partiers landsmøter, om han var blitt spurt. Begeistringen ville trolig vært minst like stor på SVs landsmøte eller Venstres.

Debatten som utenrikskomiteens leder Thorbjørn Jagland reiste etter landsmøtet i SV om innholdet i begrepet «uavhengig utenrikspolitikk», er den virkelige debatten om hvilken utenrikspolitikk en ny regjering bør føre. Dilemmaene i dag dreier seg ikke om å gi nok av de rikes overskudd til den fattige verden. Gaver er nødvendige, spesielt når katastrofer rammer, men vil alltid være utilstrekkelige. Det illustreres best av Egelands eget eksempel at Norge er flinkest av alle som bare beholder 99,1 prosent for seg selv. Forandring og ny fordeling kan bare oppnås ved å arbeide for styrking av det internasjonale retts- og reguleringssamfunnet i allianser og i forpliktende internasjonalt samarbeid.

Kronikken til SV-erne Øystein Djupedal og Bjørn Jacobsen her i avisa i går som svar til Thorbjørn Jagland bærer preg av at SV foreløpig har en urealistisk oppfatning av hvordan et lite land får innflytelse i allianser med større nasjoner. Et urealistisk SV i regjeringskontorene kan fort bli en like stor bremse på Norges muligheter til innflytelse som passiviteten til dagens regjering er det.