Godseier kvittet seg med «leilending»

Jo Arne Ødegård nyter sin siste kopp kaffe i barndomshjemmet, mens politiet står klar til å kaste ham ut. Godseier Carl Otto Løvenskiold kvitter seg med sin siste «leilending».

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Dramaet utspiller seg i Nordmarka utenfor Oslo. Husmannsplassen Hakkloa har vært familiens hjem i tre generasjoner. Bestefaren kom som leilending i 1919. Siden har slekta trofast tjent familien Løvenskiold, Nordmarkas mektige godseier. Siden 1997, da faren døde av kreft, har Jo Arne Ødegård (42) kjempet en hard kamp for å overta hjemmet sitt.

Men i går var det slutt.

Dagens godseier, Carl Otto Løvenskiold, har lagt andre planer for husmannsplassen Hakkloa. Den enslige og barnløse leilendingssønnen ser nå livsdrømmen forsvinne.

Husmannsplassen er idyllisk som et postkort - snøkledd på et høydedrag med blå himmel og skinnende sol som bakgrunn.

På tunet står namsmannen, naboer og presse. Låsesmeden er i ferd med å plombere hønsegården, sauefjøset og stabburet.

På kjøkkenet, i hovedhuset, sitter Ødegård (42).

- Mange gutter drømmer om å kjøpe en rød Porsche. Min guttedrøm har alltid vært å overta barndomshjemmet mitt, sier Ødegård bittert.

Hard kamp

Godseier Løvenskiold ville ikke selge, men ga ham tilbud om livslang leie, til redusert pris de fem første åra. Etter det skulle markedskreftene rå.

Den såkalte «husmannsparagrafen» i jordloven gir husmanns- og leilendingsslekter rett til statlig ekspropriasjon for å overta generasjonsgården.

Ødegård prøvde, og fikk medhold i Oslo kommune og seinere fylkeslandbruksnemnda. Også Landbruksdepartementet støttet Ødegård.

Men så kom Løvenskiold med et tilbud om å kjøpe, der strenge klausuler blant annet begrenset arealet, hindret Ødegård i å drive med sau og ga Løvenskiold forkjøpsrett ved salg. Bare arvinger i rett nedstigende linje kunne arve. Og disse kunne ikke være adopterte.Landbruksdepartementet mente tilbudet var et godt alternativ til ekspropriasjon, og avviste dermed Ødegårds søknad.

Båret ut

På kjøkkenet nyter han sin siste kopp kaffe idet politiet og namsmannen kommer inn. Ødegård har flyttet ut sine eiendeler, men vil ikke forlate barndomshjemmet uten en siste protest.

- Jeg skal ikke sette meg til motverge, men dere må bære meg ut, sier han til politimennene.

De løfter ham forsiktig opp, og bærer ham ut i sola. Låsesmeden lukker døra igjen, og setter hengelåsen på.

- Jeg har ikke gitt opp kampen, men Løvenskiolds tilbud var rett og slett ikke spiselig. Jeg driver med sau. Han nekter meg beiterett. Mine forfedre forpaktet i alle fall 130 dekar. Godseieren ville bare selge 62 dekar.

Løvenskiolds kontraktsklausuler gjør det umulig for meg å drive bruket. Han forsøker bevisst å presse meg bort, sier Ødegård fra baksetet i politibilen.

Han mener Landbruksdepartementet gjorde feil i å tro at «tilbudet» fra Nordmarkas mektige godseier ville gi ham et fullgodt eierskap. Derfor har han anket til retten. Men det kunne ikke godseieren vente på.

- Jeg har ingen andre steder enn Nordmarka. Jeg mister barndomshjemmet, og får revet bort mitt sosiale nettverk. Nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre, sier den siste «leilendingen» før han kjøres bort.

FØRES BORT: Jo Arne føres bort og har mistet sitt hjem.