Godt norsk

Selv velutdannede mennesker med gode norskkunnskaper, men som er av utenlandsk opprinnelse, har vanskeligheter med å få jobb i dagens Norge. Samtidig viser Nasjonalgalleriet en utstilling med innkjøpene fra galleriets første år. Da ville man bygge Norge som nasjon ved å knytte landet til verden. Hva er skjedd?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Lær norsk og bli integrert! roper Fremskrittspartiet, og de andre partiene jabber etter. Men snakker du språket og har en utdannelse landet trenger, får du likevel ikke jobb hvis du er mørkhudet. Det viser Dagbladets reportasjer de siste dagene. I sommer skrev Teknisk Ukeblad om en dataingeniør fra Ghana som hadde utdannelse fra Norge og søkt 50 jobber, men ikke fått én. Mens næringslivet internasjonaliseres kan man bare undre seg over at ingen ser ironien i at heller ikke en norsk utdannet ekspert på internasjonal markedsføring får jobb - når han heter Janjua til etternavn.

  • Men Norge annonserer etter de samme spesialistene i EØS-området, og arrangerer norskkurs i Berlin og Paris for økonomiske flyktninger med medisinsk utdannelse. En tyrkisk lege som er oppvokst i Tyskland kan altså få jobb i Norge, mens en som er oppvokst i Norge vil ha vansker med det. Dette er absurd, men ikke morsomt. Sett i sammenheng med andre trekk ved dagens Norge, skaper det et skremmende bilde av en engstelig og selvgod nasjon.
  • Ikke bare vår uhyre restriktive flyktningpolitikk, men også det hysteriet det skaper når en gruppe nye asylsøkere melder sin ankomst, må ses i dette perspektivet. Likeledes Arbeiderpartiets svar på det flernasjonale Norges skolepolitiske utfordring: Et obligatorisk kristendomsfag for alle konfesjoner. Nasjonen Norge skal bygges, identiteten skal styrkes, slik at «vi» står sammen mot «de andre». Men den som verner sin identitet ved å avsondre seg, er dømt til å tape den. Det var en gang noe man visste også i Norge.
  • Derfor var det om å gjøre for de virkelige nasjonsbyggerne ved midten av forrige århundre å skape kontakt mellom Norge og resten av verden. Nasjonalgalleriet viser nå en utstilling bestående av innkjøpene som ble gjort de første 25 årene, altså fra 1837 til 1862. Der finnes flere mesterverker i kopi. Kopiene er kanskje ikke så gode. Det hendte at man kjøpte inn bilder man trodde var ekte, og ble lurt. Poenget er imidlertid den viljen som ligger bak: Norge skal bli en nasjon, derfor må vi opparbeide kulturell kontakt med den øvrige verden. «Jærbu og europear,» kalte Arne Garborg seg selv.
  • Siden den tid er Norge blitt «et lite land i verden», som den forrige statsministeren utgått fra Kristelig Folkeparti sa. Amerikansk-inspirerte såpe-operaer regnes som norskprodusert underholdning. Stadig færre av de varene som omsettes i Norge er produsert i landet. Men den økonomiske og populærkulturelle åpenheten synes å skape en panikkartet verning om symbolene, om en norsk nasjon som ikke lenger eksisterer.
  • Også når det gjelder å avhjelpe legemangelen, er det en økonomisk avtale som har slått en bresje i den norske selvgodheten. Hadde vi ikke hatt EØS-avtalen, ville Den norske lægeforening fortsatt å tviholde på sitt monopol. Nå har den og andre interessegrupper bare makt til å nekte godkjenningen av fagutdannelse fra andre deler av verden. Derfor må for eksempel en bosnisk utdannet fysioterapeut ta hele utdannelsen om igjen. Og blir utdannelsen godkjent, kan arbeidsledere lukke seg inne i sitt norske flagg og si at, dessverre, stillingen er besatt.
  • Det geniale spørsmålet som i Salman Rushdies «Sataniske vers» rettes til religionsstifteren Mahound, «Hva gjør du når du vinner?» gjelder alle kjempende ideer. I seierens stund må de skifte ham. Ellers blir de sin egen fiende. Dette ser vi særlig i nasjonalstatsideen. Den vant, og ble i samme øyeblikk sjåvinistisk eller imperialistisk. Den i utgangspunktet inkluderende og liberale ideen forvandlet seg til ekskluderende selvgodhet og mistenksomhet. Det gjelder overalt, ikke bare i Norge.
  • Men vårt land er vårt ansvar. Det er både myndighetenes og menigmanns oppgave å bekjempe den holdningen som fortsatt lever i beste velgående. Om ikke annet så er det da pinlig at en albaner med ingeniør-utdannelse godkjent i Norge, må ta til takke med å sortere avfall, mens landet trenger tusenvis av ingeniører.