Godviljens tyranni

SV er lammet av godviljens tyranni. Derfor driver partiet sidelengs, skriver John O. Egeland.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

MED MÅLINGER helt nede på fem prosent, er SV i ferd med å få fotfeste på politikkens laveste trappetrinn. Lenger ned finnes bare kjelleren, altså et liv i mørke under valglovens sperregrense. Som vanlig er partilag over hele landet travelt opptatt med å forverre situasjonen. På årsmøte etter årsmøte i fylkespartiene går selvransakelsen så dypt at det nærmer seg lobotomering. Spriket mellom liv og lære – dvs. mellom fri opposisjon og forpliktende regjeringsansvar – oppleves av mange som nesten fysisk smertefullt. Resultatet er negativ stemning og aktiv opposisjon. Som så ofte før våger ikke partiledelsen å sette ned foten. Den vil heller integrere opposisjonen enn å ta et oppgjør med den. En slik metode er like effektiv som askeavkok mot kreft.

SVULSTEN ER selvfølgelig Norges krig i Afghanistan. Ingen bør være forundret over at fredspartiet SV, med NATO-fiendtlig og pasifistisk fortid, er lite begeistret for å bære våpen for USAs interesser. Krigsmotstanden i Norge er ikke et marginalt fenomen eller tidtrøyte for politiske museumsvoktere. Mellom halvparten og en tredjedel av befolkningen vil sende de norske styrkene hjem. Det er utvilsomt et demokratisk problem at denne opposisjonen på ingen måte gjenspeiles i Stortinget. Samtidig har SV inngått klare forpliktelser i Soria Moria-avtalen når det gjelder NATO og Afghanistan. Der heter det at regjeringen vil "styrke norsk deltakelse i ISAF i Afghanistan". Motytelsen var at regjeringen ikke skulle fornye norsk deltakelse i Operation Enduring Freedom når mandatperioden for disse styrkene utløp.

Artikkelen fortsetter under annonsen

SANNHETEN ER altså at SV har bundet seg til kanonløpet. Som deltaker i regjeringen sitter SV som en de øverstkommanderende i en krigsoperasjon. Da ledelsen i SVs stortingsgruppe i sin tid støttet NATOs krigføring på Balkan, ble det sagt at Kristin Halvorsen var blitt flyvertinne på et bombefly. Nå har hun rykket opp i den politiske generalstaben. Likevel klarer ikke partiledelsen å forklare forpliktelsene den er bundet av, og forlange respekt for avtalen. Den våger heller ikke det som er et neste naturlig skritt: Å framheve at SV har reell innflytelse på utplasseringen av de norske styrkene og på den særnorske fordelingen når det gjelder ressursbruk i Afghanistan. Som kjent skal halvparten av støtten nå bli sivil. Selv ikke den særnorske motstanden mot USAs rakettskjold vekker noen entusiasme av betydning. Hvordan kan de som aldri tidligere har fått noe i utenriks- og sikkerhetspolitikken, være så bortskjemte?

DETTE FORKLARES som regel med at SVs velgere og medlemmer har så mye høyere mål enn andre. Og at de er ekstremt utålmodige. Det er kanskje ikke så rart med tanke på hvor lang tid partiet har brukt på å finne fram til makten. Moses vandret i ørkenen med sin flokk i 40 år før han fant det forjettede land. SV brukte 44 år på å komme i regjering. Her skiller partiet seg fra alle de andre. Ikke fordi det mangler dyktige politikere. Kristin Halvorsen og Erik Solheim er sterke statsråder. Problemet er manglende bredde når det gjelder framstående og krevende poster på nasjonalt nivå. Partier som jevnlig deltar i regjeringer oppdrar et kobbel av mennesker i regjereri, fra statsråder og statssekretærer ned til ulike typer rådgivere. Regjeringspartier får dessuten mulighet til å sikre at egne folk får interessante posisjoner som varer utover regjeringsperioden. Slikt betyr at partiene har en stor gruppe som kjenner politikkens innside, dvs. torget hvor seire og nederlag byttes, påføres glanset omslag og omsettes på velgermarkedet.

KJENNSKAP TIL denne lite idealistiske siden av politikken er helt nødvendig, og spesielt i en koalisjonsregjering. I SV er det ikke bare liten forståelse for kompromissets nødvendighet, det er mange som mener denne type hestehandel både er umoralsk og nedbrytende på lang sikt. Miljøet som kjenner maktpolitikkens spilleregler er for snevert. Derfor klarer ikke partiet framheve og selge de seire det har oppnådd i den rød-grønne regjeringen. Målene og forventningene er for høye og realismen for lav.

AV SAMME GRUNN rammes SV særlig hardt av et paradoks i moderne politikk: Du må ikke være så langsiktig at du ikke blir sett, men heller ikke så kortsiktig at folk tror du er overflatisk. I SV har hverdagsreformen lav status mens tårnhøye visjoner glinser. Mellom ytterpunktene ligger det som kunne vært venstresidas beste redskap: Strukturreformene, dvs. endringer som svekker markedsstaten og endrer samfunnets grunntrekk.