Forleden var jeg i en konfirmasjon hvor gjestene gapskrattet av hjemmevideoen. Konfirmanten klarte seg bra. Alle babyer og barn er søte. Det var verre med moren i hockeypermanent og skulderputer, datert noen år før fødselen. Hadde barnet sett bildene, hadde hun nektet å komme ut.

Men etter å ha ledd oss ferdig, måtte vi likevel gi oss over i sentimentale ah og åh over ei tid som aldri kommer tilbake. Vel var håret avskrekkende og klærne uforståelige (var kvinner på 80-tallet tiltrukket av dressene til Dan Børge Akerø?), men det var en viss ubedervet, urynkete uskyld likevel. Det er den samme følelsen du får når du ser filmen «Wall Street» om igjen. 1980-talls klassikeren med Michael Douglas som den sleipe, vannkjemmede innsidehandleren Gordon Gekko som korrumperer ynglingen Budd Fox var selve symbolet på jappetiden.

Vi syntes filmen var treffende, men litt overdrevet, litt hollywoodsk, til tross for at vi visste at de berømte sitatene var parafraser over en virkelig tale 80-tallets superskurk Ivan Boesky hadde holdt: Greed is good. Greed works.

Boesky sa virkelig det før han ble geleidet bort i håndjern, grodde skjegg og fant en eller annen new age livsfilosofi i tråd med det nye angivelig mykere tiåret etter. Selvfølgelig sa Boesky det på 80-tallet. Det var på den tida dyret våknet, og de som behersket det var «masters of the universe». Det synes likevel veldig lenge siden. Når jeg leser at «Wall Street» skal få sin oppfølger, igjen med Michael Douglas i rollen som Gordon Gekko, tenker jeg at han skal stå tidlig opp om morgenen for å slå sine etterfølgere. Det hjelper ikke med ansiktsløftning. Etter Enron, Halliburton og Bush-administrasjonen, etter ABB og Skandia, etter Elf, etter Finance Credit, for den saks skyld, synes plutselig 80-tallet som en uskyldig tid.