Gøy med Proust

«Jeg kunne like godt ha blitt venner med en sofa,» skrev Marcel Proust en gang om hva vennskap betydde for ham. Samtidig overøste han sine venner med komplimenter og ruinerte seg på blomster og gaver.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Dette trekket gjorde at hans venner oppfant verbet å proustifisere, som betyr en «litt for bevisst holdning til elskverdighet, sammen med det man på folkeskolen ville ha kalt jåleri, endeløst og deilig». Endeløst var også Prousts forhold til moren, og som voksen visste han ikke noe verre enn å bli adskilt fra mammaen. Hun behandler meg som om jeg var fire, klager han, når han i en alder av enogtredve skriver og forteller mammaen at det svir når han tisser og lurer på om ikke hun og doktor Papa kan diskutere hva det kan være.

For åpenhjertig var han, som når han som sekstenåring i et brev til bestefaren forteller om et mislykket bordellbesøk etter at at han ble sendt dit av sin bekymrede far for å løse sitt masturbasjonsproblem.

Alle disse små privatbiografiske godbitene står å lese i britiske Alain de

Bottons bestselgende ikke-roman «Hvordan Proust kan forandre ditt liv», der vi også kan lese litt om Prousts homoseksualitet, hans mindreverdighetskomplekser, hans fordøyelsesbesvær, ømfintlige hud (en vask krevde 20 håndklær) og hans evige kuldefølelse, hans høydeskrekk, hans forflytningsangst og så videre.

Bruksanvisning

Her er med andre ord nok av anekdoter og morsomheter, brev og sitater og absolutt kompetente litteraturhistoriske fortolkninger av blant annet tidsopplevelse og sjangerendring hos Proust. Kanskje ikke så mye nytt, men det er da heller ikke hovedhensikten med boka. For først og fremst har de Botton villet lage en slags bruksanvisning for hvordan lese Proust eller snarere bruke ham i vårt eget lille liv. For «På sporet av den tapte tid» er for de Botton en praktisk, universelt anvendelig historie om hvordan vi «kan slutte å kaste bort tiden og begynne å sette pris på livet». Her er kapitteloverskrifter om «Hvordan være en god venn», som alltid betyr en viss grad av proustifisering fordi en smiske litt med sine venner.

Det gode her er de mange sitater og anekdoter og brevgjengivelser, derProust eller venner av ham har ordet. Det problematiske er å lese de Bottons plumpe avsløring av det Proust viser gjennom sine romanskikkelser, eller å måtte lide seg gjennom de halvsleivete morsomhetene som avslører en dårlig skjult besserwissermoralisme.

Men som den avgudsdyrker jeg ikke er anbefaler jeg boka varmt til dem som trenger en avveksling fra ukebladpsykologisme, som gjerne vil konversere om «På sporet...», men ikke har tid til å lese den. Eller også til dem som trenger hjelp til å forstå hvorfor de leser Proust. Om nå Proust trenger den hjelpen.