Grå fascisme

Terrorens mål er ikke bombenes ofre. Målet er tilliten mellom statsmakten og borgerne.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ETTER ATTENTATENE i London overbyr politikerne hverandre med forslag om overvåking og personkontroll. For to dager siden omfavnet sentrale justispolitikere tanken om et nasjonalt identitetskort som i prinsippet kan inneholde både fingeravtrykk og DNA. I går fikk vi nyheten om at EU vurderer å lagre data om telefonsamtaler, e-post og internett-trafikk. Blir det vedtatt, vil ordningen også gjelde for Norge. Politiet har allerede fått utvidede fullmakter for å bekjempe terrorisme.

PÅ EN MÅTE reflekterer dette politikkens vesen. Politikerne er programmert til å produsere «tiltak» når noe er galt eller truende. Da tar de fram den berømmelige verktøykassa for å vise sin beslutningsdyktighet, og foreslår nye lover, mer penger eller nye kontrollorganer. En særlig iver utvises når løsningen synes å være ny teknologi. Den er ofte billig i drift, usynlig og tilsynelatende nøytral. Forslagene er ofte velmente, men de er like fullt farlige. Demokrati og rettssikkerhet kan ikke forsvares med autoritær lovgivning og overvåking. Det er å gå terrorens ærend.

TERRORENS MÅL har aldri vært menneskene som dør i bombeangrepene. Målet er heller ikke bygningene som blir sprengt i lufta, T-banestasjoner eller busser. Målet er det liberale samfunnets grunnmur, dvs. tilliten mellom borgerne og statsmakten. Det er denne tilliten som er båndet mellom institusjonene og enkeltmenneskene. Når de fleste av oss mener Norge er et godt land å bo i, henger det sammen med at vi har realistiske forventninger om rettferdighet og likebehandling. Visst blir jeg flådd av skatteetaten, men det blir også alle andre lønnstakere. Vi aksepterer politiets voldsmonopol fordi vi stoler på at etaten stort sett forvalter den med vett og forstand. Vi er nokså trygge på at Norges Bank tar vare på kroneverdien, og vi ser at selv Askeladden kan bli dømt når han er for smart med båtsertifikater. Selvfølgelig ser vi at norske politikere ofte er kjedelige og visjonsløse, men likevel er de stort sett hederlige og pålitelige.

Artikkelen fortsetter under annonsen

DISSE VERDIENE har vi en tendens til å ta som en selvfølge. Vi glemmer at det ikke er mer enn 50- 60 år siden at samfunnets flertall - arbeiderklassen - ikke opplevde seg som en del av nasjonens fellesskap. Terrorens fremste mål er å svekke samfunnets tillit gjennom å skape angst og frykt. Behovet for trygghet - også når den er innbilt - skal få oss til å avvikle våre egne verdier og rettigheter. Vi blir invitert til å avvikle vår egen frihet, sette den i fengsel og kaste bort nøkkelen. Derfor er det ikke et paradoks når politikere og ulike myndigheter vil forsvare demokratiet ved å innskrenke det. Tvert imot stemmer det helt med terrorismens ABC.

DET ER IKKE statsmaktens autoritet som utfordres, men den helt frivillige tilliten som har skapt den. Terror er først og fremst et angrep på liberale verdier som ytringsfrihet, religionsfrihet og rettssikkerhet. Metoden er å stimulere autoritære og fundamentalistiske krefter som også finnes i folkestyrte samfunn. Derfor ser vi at hegemoniske ideer i forening med nykristen tankegang har vind i seilene i mange vestlige samfunn. Gjennom overvåking, nye terrorlover og medienes selvsensur kan vi ane konturene av det postdemokratiske samfunnet - en tilstand som også kan beskrives som grå fascisme. Den vil ikke komme med ridestøvler og struttende skjortebryst, men liste seg inn i våre liv gjennom mange små tiltak som i sum innskrenker vår frihet og våre rettigheter.

SELVSAGT SKAL terroren bekjempes aktivt. Forholdet mellom det fundamentalistiske islam som rekrutterer terrorcellene og et åpent folkestyre, er som ild og vann. Terrorens ideologer vifter med Koranen, men står nærmere «Mein Kampf». Også antisemittismen, det forrige århundrets verste pest, er en del av heksebrygget. Derfor må vi ha et profesjonelt politi som både gir realistiske trusselvurderinger og som etterforsker lovbrudd innenfor rettsstatens rammer. Når terroristene overtar statsmakten, kan det også være nødvendig å bekjempe den med militære midler, slik vi for eksempel så det under annen verdenskrig.

ALLTID OG UANSETT må vi holde fast på at målet aldri kan nås hvis vi suspenderer våre egne verdier.