Grå menns arena

Norsk politikk er blitt en arena for grå menn. Det blir en ulidelig lang valgkamp.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Jens Stoltenberg startet sin nyttårstale med å framheve norske kvinners fruktbarhet og yrkesdeltakelse. I begge greiner ligger Norge i europatoppen. Det gjør vi ikke lenger når det gjelder kvinnelige toppfigurer i politikken. Der er hovedscenen overfylt av grå menn. De stadig mer kresne velgere får i år valget mellom Jens Stoltenberg, Kjell Magne Bondevik, Carl I. Hagen, Jan Petersen, Odd Roger Enoksen og Lars Sponheim. SV-leder Kristin Halvorsen er eneste kvinne i kurven. Hun er fargeklatten i et landskap som preges av blygrå vintertåke og middelalder.

FOR ÅTTE ÅR SIDEN var bildet et annet. Foran stortingsvalget i 1993 var det tre kvinner som hadde hovedrollene og som sprutet ild og engasjement inn i valgkampen. Da røk Gro Harlem Brundtland i tottene på Anne Enger Lahnstein, mens Kaci Kullmann Five bet kraftig fra seg på høyre flanke. Gro, hissig i rødt. Anne, tidvis forurettet i grønt. Kaci, Bærums-dannet i blått. Og med spenne. Den gang var ingen i tvil om hvordan en høyredame så ut. Eller hvordan en vaskeekte sosialdemokratisk maktpolitiker tedde seg. Eller hvilke forføreriske evner nei-dronninga hadde. Den gang gjorde NRKs programledere seg overflødige. Det ble slagsmål i studio og forrykende debatter uten dem.

Denne uka våknet vi til et nytt valgår med NRK P2s «Politisk kvarter» for straks å sovne igjen. Til tross for at kvarteret bød på de aller fremste: Ap-leder Thorbjørn Jagland, sentrumspartienes statsministerkandidat Kjell Magne Bondevik og Høyre-leder Jan Petersen. Mannsterkt og grenseløst kjedelig. Koryfeene klarte verken å hisse opp hverandre eller radiolytterne.

DET ER NESTEN et paradoks at hovedscenen så til de grader er dominert av menn. Politikk handler jo ikke bare om maktkamp, men om regulering og omfordeling. Og om offentlige tjenester, som handler om helse, omsorg og utdanning. I disse sektorene dominerer kvinnene fullstendig. Det gjenspeiles i det organiserte arbeidsliv. Når Gerd-Liv Valla i mai overtar som LO-leder for Yngve Hågensen, er de største arbeidstakerorganisasjonene ledet av kvinner. Unntaket er Akademikerne, som ledes av tannlegen Per Kristian Sundnes. Akademikerne er arbeidslivets høyreside. De vil ha mindre regulering, mer markedsvurdering og et større innslag av den sterkestes rett, holdninger som tradisjonelt har større gjennomslag hos menn. De andre organisasjonene er opptatt av å bevare velferdsstaten, skape likeverd og trygge vilkår for samfunnets slitere, for barn og unge, gamle og syke. Og disse organisasjonene ledes av kvinner. Gerd-Liv Valla, Randi Bjørgen, Helga Hjetland og Aud Blankholm. På den politiske arenaen må Kristin Halvorsen og Valgerd Svarstad Haugland hamle opp med nettverket av halvgamle gutter som har klippekort på tv-opptredener.

UTENFOR SKJERMBILDET er virkeligheten noe bedre, sett med likestillingsøyne. De fleste partiene holder seg strengt til regler om minimum 40 prosents andel kvinner/menn i de ulike styrene og organene. Regjeringen Stoltenberg er ikke dårligere enn Gros regjeringer når det gjelder antall kvinnelige statsråder. Men det er altså ingen kvinne som fronter regjeringen. Heller ikke regjeringspartiet. I vår strengt redigerte medievirkelighet er mye av fokuset konsentrert om toppfiguren, mannen som leder, som scorer, som seirer eller taper. Hvem ville for åtte år siden, under Gros matriarkat, trodd at damene i 2001 skulle være tilbaketrukne høyrebacker og midtbanespillere i norsk politikk? Og hvilken betydning har det for folks alminnelige interesse for politikk, når forbildene for halve befolkningen trer ut av arenaen?

Jeg tror fraværet av temperamentsfulle, engasjerte kvinnfolk i topposisjoner er ødeleggende for demokratiet. Hva har skjedd med Ap etter Gro? Hva har skjedd med Sp etter Anne? Og kan Jan Petersen vise til samme snitthøyde for Høyre som Kaci kunne i mesteparten av sin ledertid? Trøsten får være at kvinnene er sterkt til stede i de politiske partienes ungdomsorganisasjoner.