Grådighetens pris

Norske næringslivsledere i toppklassen forsyner seg stadig grådigere av fatet. Dermed undergraver de solidariteten som holder kostnadene i deres egne bedrifter nede. La det ikke komme dit at vi synes de fortjener det, at de er så mye bedre enn oss andre og så ufattelig uerstattelige. For da taper vi mer enn konkurranseevne.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Hver vår kommer avsløringene av toppledernes svimlende lønnsøkninger, bonusavtaler, fallskjermer og opsjonsavtaler. Hver vår blir de møtt med berettiget harme fra lønnstakernes side. For hvert år blir det stadig vanskeligere for topplederne å argumentere for moderasjon blant de de ansatte. Men topplederne lærer ikke. Tvert i mot. De blir grådigere og grådigere. Forskjellen mellom deres godtgjørelser og de ansattes blir større og større. Og deres forsvar blir mer og mer patetisk.

  • «Uten høyere lederlønner vil ikke norske bedrifter klare å trekke til seg de beste lederne», sier en av høvdingene i norsk næringsliv, Jannik Lindbæk, styreformann i DnB, tidligere Storebrand-sjef og høyt respektert i kretsen av velbeslåtte kvinner og menn. Han viser til at lederlønningene her i landet fortsatt er relativt lave sammenliknet med nivået i andre land. Lindbæk har 13 års erfaring fra utlandet, så han vet vel hva han snakker om. «Det er viktig å holde på dem som allerede er i landet, og det er også viktig at vi får de beste til å komme hjem», sier han til Næringslivets Ukeavis. Vi aner et landslag av utflaggede toppledere der ute som ville ha kunnet gjøre Norge til en industriell og nyskapende stormakt, om de bare hadde fått levelige betingelser her hjemme på berget.
  • Kanskje er de ikke lenger unna enn i Sverige. En fersk rapport fra svensk LO, viser at gjennomsnittet av næringslivets toppledere i 1995 tjente 26 ganger så mye som industriarbeidere. Det gjorde de også i 1950. Men i 1980 etter mange års utjevning, tjente lederne «bare» ni ganger så mye. Sjefer for statlig virksomhet kommer på andre plass i makteliten, med lønninger som tilsvarer 14 industriarbeiderlønninger. Rapporten har som utgangspunkt at minkende forskjeller i mange år var spesielt for det svenske samfunnet. Nå går det altså i motsatt retning. Og farten øker. Her hjemme er forholdstallet mellom leder og trell etterhvert steget til 10:1, mens den i USA er 200:1.
  • For to år siden, før samme års lønnsoppgjør utviklet seg til den rene galskap, sa kommunenes forhandlingssjef Erik Bartnes til Dagbladet: «Topplederlønner og fallskjermer hisser opp arbeidstakerne på en måte som er helt ødeleggende for tariffoppgjøret». Bartnes fikk helt rett. Lønnsoppgjøret satte norsk næringslivs konkurranseevne tilbake med flere år. Bartnes visste ikke hva han syntes var verst: den ufattelige prisen enkelte verdsetter seg selv til, eller det fullstendige fravær av forståelse for hvordan dette virker på folk flest. Indirekte sa han at norske næringslivsledere har dårlig selvinnsikt og dårlig innlevelsesevne. Likevel burde vi, ifølge Lindbæk, betale mer for å beholde dem.
  • Carl I. Hagen kalte dengang de samme toppledere for pyser. «De sier det blåser på toppene og at de derfor fortjener sine topplønninger og fallskjermer. Men det er bare flau bris sammenliknet med hva idrettsstjerner og politikere må tåle». Om Hagen mener det samme i dag, vites ikke. Næringslivstoppene deltar sjelden i debatter, så sjelden at det blir betraktet som et scoop å få dem i tale. Kjell Inge Røkke vil ikke lenger la seg intervjue. Harald Norvik (53) overlater til styreformann Ole Lund å forklare fallskjermen på 1,4 millioner kroner i året, og Egil Myklebust stiger ned til offentligheten bare når han presenterer selskapets resultater og planer om nedbemanning.
  • Et sitat fra en tenkt artikkel i det amerikanske ukemagasinet Newsweek 6. januar 2020, gjengitt i boka Horisont 21, som ble presentert på NHOs årskonferanse, er tankevekkende: Tittelen er «Vi som elsket Norge»: «Før den uhemmede individualismen og markedstenkningen sveipte over verden, hadde Norge mye å lære oss amerikanere. Hele samfunnet, ikke minst velferdsstaten og lønnssystemet, var giret inn mot stor sosial likhet. Norge var et harmonisk samfunn. Samtidig hadde Norge unngått en så tung velferdsstat at den kvelte verdiskapende sektor, slik tilfellet var i nabolandet Sverige. Dette Norge er gått tapt. Norge har blitt som andre land, med stor forskjeller og egeninteressen som viktigste rettesnor.»

stein.aabo@dagbladet.no