Gråter av frykt for mor i Bagdad

Maryam vet at bombene faller over Bagdad hver dag og at amerikanere er på vei. Hun har alle slektningene sine i byen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ANKAWA, Nord-Irak (Dagbladet): Her i Nord-Irak ønskes amerikanske styrker velkommen av kurdiske stammekrigere, men blant sivilbefolkningen er noen mer skeptiske.

Tobarnsmoren sitter i stua under billedteppet av jomfruen hun er oppkalt etter. Skuldrene rister. Jeg treffer henne i Ankawa, det kristne kvarteret utenfor Arbil i kurdisk kontrollert Nord-Irak. Dette er hjemmet hennes.

Barna klenger seg på henne, men akkurat nå har Maryam tankene hos familien i Bagdad. Enda et forsøk på å kontakte moren i hovedstaden har vært mislykket.

- Den første Golfkrigen slet veldig på moren min. Hun pleide å gjemme seg under sofaen. Jeg snakket med henne sist for tre dager siden. Hun var skrekkslagen.

- Redd amerikanerne

Mens minstemann André kravler opp i fanget hennes sier Maryam at hun ikke vet om moren vil klare seg gjennom krigen.

Det bor om lag 3000 kristne familier i og rundt Arbil. Maryam og mannen Petros er kaldeiske kristne, en form for katolikker. Ankawa er ikke langt fra frontlinjene, og når bombene faller over Mosul by, vibrerer vinduene. Petros har forseglet huset med plastduk og tape i frykt for et gassangrep, men Maryam sier det er amerikanerne hun er mest redd.

- Jeg vil ikke dø

- Under den første krigen bodde jeg hos mor og far i Bagdad. Den første bombenatta begynte nevøen min Laith å skrike hysterisk: - Jeg vil ikke dø! Jeg vil ikke dø! Han var fire år gammel. Jeg komme aldri til å glemme det. Amerikanere sier de bare angriper militære mål, men på Al-Jazeera TV ser vi hvordan sivile blir truffet.

Huset deres er i to etasjer. Bilder av barna dekorerer veggene, og kosedyr løftes unna før jeg setter meg.

Mens hun serverer kruttsterk kaffe i bitte små kopper forteller Maryam at familien opprinnelig er fra Silopi i Tyrkia. De flyktet til Bagdad under første verdenskrig.

Kristne latt i fred

- De kristne har fått leve fredelig i Bagdad. Vi er ikke blitt diskriminert. Saddam ga de kristne land. Kirker ble bygd. Alle liker presidenten.

- Kanskje ikke alle, bryter Petros inn, og tolken begynner å le.

Flere av Saddams rådgivere i Bagdad er kristne. Jeg spør om hun er redd hevnaksjoner.

- Mange irakere som har mistet slektninger i krigene, hater Saddam, men han har beskyttet de kristne, sier Maryam. Hvis Saddam forsvinner, kan vi bli forfulgt. Jeg er redd sjiaene. Mange muslimer hater oss. Siden amerikanerne også er kristne, vil det gjøre ting verre. Denne krigen vil skape en rift mellom religionene.

Fattige rammes

Et jagerfly skjærer gjennom lufta over huset, og barna stirrer skremt på de voksne.

- Problemene mellom Saddam og Bush burde vært løst på fredelig vis. Hvis Bush og Blair var virkelig kristne, ville de arbeide for fred.

- Da vi satt i bomberommet under den første Golfkrigen, kunne vi forstå at vi ble angrepet siden Saddam hadde invadert Kuwait, men angrepet nå kan ikke rettferdiggjøres. Det er irakernes ansvar å skifte ut Saddam, og ikke amerikanernes, sier Maryam.

- De kommer hit for å fjerne en person, men for å gjøre det må de drepe mange. Hvis de var så opptatt av menneskerettighetene, burde de tenke på menneskerettighetene til dem som nå rammes. Det er de fattigste blant oss som vil lide mest.

<B>REDD:</B> Maryam skjuler seg bak sønnen André.
GJEMMER SEG: Maryam mener krigen mot Saddam burde vært unngått, men hun vil ikke avbildes for å unngå problemer med de mange i Nord-Irak som støtter USAs angrep. Her klenger barna seg på henne.