Gravere og prester mener kirken driver likskjending

ELVERUM (Dagbladet): Nå har graverne på landets kirkegårder fått nok. - Vi kan ikke lenger skjule hva som skjer med levningene etter folks nærmeste. Likene i plastgraver blir ofte maltraktert og skjendet når vi skal legge ned nye kister, sier kirkegårdsarbeiderne Stein Berg og Atle Bech.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Kirkegårdsarbeiderne peker på at problemene utelukkende skyldes graver med levninger som er svøpt i plast. Det er 250000- 400000 slike plastgraver i Norge, hovedsakelig fra 1960- og 70-tallet.

I mange år har gravere og kirkegårdsarbeidere påpekt hvor uholdbar situasjonen har vært, men ikke fått medhold hos statlige myndigheter. Kirke, utdannings- og forskningsdepartementet har påpekt at det er bispesetene som skal føre tilsyn med gravferdsloven. Det er denne loven som skal sikre en «verdig behandling av lik».

Gravferdsloven ble også endret for å tillate graving i plastgraver, såframt man ikke berørte det plastinnsvøpte liket. I praksis viser det seg at plastlikene ofte blir revet opp og likene maltraktert av gravemaskinen.

Forbud i Oslo

I Oslo innså kirkelige fellesråd dette og vedtektsfestet forbud mot gjenbruk av plastgravene.

Rundt i landet fortsetter det som mange prester og gravere mener er likskjending.

En som har forsøkt å få myndighetene til å gripe inn og stanse graving i plastgraver, er kirkegårdsarbeider Stein Berg i Elverum. Han har vært graver på de fem kirkegårdene i Elverum siden 1993. For noen uker siden nektet han og kollegaene å grave opp en plastgrav.

I det skjulte

- Familien hadde betalt festeavgift og ønsket liket gravlagt akkurat der, men vi sa nei. Etter å ha forklart dem grunnen, tok de til takke med en ny grav. Jeg tror mange flere ville se på dette som en urett mot de døde, bare de visste hva som virkelig foregikk på norske kirkegårder, sier Berg.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Graverne gjør alt de kan for at familie og slektninger ikke skal føle gravleggingen av sine nærmeste som en uverdig og ubehagelig opplevelse.

- Vi prøver så langt som mulig å skjule hva det er vi driver med. Men det er ikke alltid så lett å sørge for det når du graver opp en plastgrav, ofte med tilskuere til stede.

Graverne er utstyrt med gassmasker, men sier de kunne brukt dem oftere.

- Det er ikke så lett å bruke gassmasker. Hva vil da folk tro om oss? Et slikt syn vil bare skape en uhyggestemning og føre til prat, sier Berg.

- Får panikk

I mange år har hemmeligheten med plastgravene vært tung å bære for graverne. Enkelte har sluttet, andre strever fortsatt med å takle de psykiske påkjenningene ved å åpne slike graver.

- Usikkerheten du føler før du åpner en plastgrav, går knapt an å beskrive. Når lukta slår mot meg, gripes jeg av panikk. Du blir aldri vant til noe slikt. Når du ser ikke-nedbrutte lik, er det helt for gæli, sier Berg.

Sammen med kollega Atle Bech studerer Berg nå nøye gravstøtter og dokumenter hver gang de skal åpne en grav for å gi plass til en ny kiste.

- Vi prøver å unngå plastgraver, men vi kommer under press fra arbeidsgiveren vår om å grave opp slike graver.

- Nå må myndighetene ta affære og sørge for enten å verne plastgravene eller tillate innsprøyting av ulesket kalk for å bryte ned levningene raskt, sier Berg.

<B>GJØR OPPRØR:</B> - Du blir aldri vant til lukta og synet som møter deg når du åpner en plastgrav, sier kirkegårdsarbeiderne Atle Bech (t.v.) og Stein Berg på kirkegården ved Elverum kirke. Nå vil de ikke åpne flere slike graver.