Grella Italia

Dokumentarfilmen «Citizen Berlusconi» avslører Italia som et grelt, autoritært medieregime.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

VI PROTESTERER

når verdens statsledere misbruker makten sin grovt. Vi boikotter, kritiserer og demonstrerer når regjeringssjefer bryter med demokratiets konstitusjonelle lover og vern om internasjonale konvensjoner. Italia er unntaket. Italia er hjemlandet for de skjønne kunster, vinen og den gode maten. Italias statsminister Silvio Berlusconis private oppkjøp av det italienske demokratiet har stort sett fått foregå i ly av vår grenseløse beundring for italiensk design, kjærlighet til det toskanske landskapet og sanselige gleder ved matbordet. Den italienske opposisjonen mot Berlusconis prosjekt, som er å legge om lovverket slik at det ivaretar hans personlige interesser, har hatt liten nytte av våkne støttespillere i vår egen offentlighet. Berlusconis viktigste allierte er feigheten i hans eget land, der store deler av offentligheten åpenbart bøyer av og finner seg i å bli kneblet. Og likegyldigheten i andre land. Imens forfølges demokratiets forsvarere av statsministerens tallrike advokater, blant dem er justiskomiteens formann, som har i oppgave å avvikle ytringsfriheten i Italia.

VIGDIS LIAN

, direktør i Norsk filminstitutt og redaktør for den pågående dokumentarfilmfestivalen i Oslo, hadde derfor sin gylne sjanse til å bli verdensberømt som ytringsfrihetens heltinne dersom hun hadde skjønt at presset fra Berlusconis ambassade i Norge var verd en avlyst festival denne uka. Filmen hun først trakk tilbake, «Citizen Berlusconi», er en grell avsløring av Italia som et autoritært medieregime i Europas demokratiske utkant. Verden, unntatt italienske TV-seere, fikk et gløtt inn i galskapen da Berlusconi trodde han behersket EU-scenen under åpningen av sitt halvårige lederskap for unionen i fjor sommer. En tysk EU-parlamentariker kritiserte Berlusconis forsøk på å lovfeste juridisk immunitet for Italias statsminister nasjonalt, og fikk høre at han «ville passe som capo i en film om nazistenes konsentrasjonsleirer». Slik er Berlusconi vant til å opptre på hjemmebane. Immunitetsloven ble vedtatt med 302 mot 17 stemmer. 13 stemte blankt, ifølge opplysninger i filmen. Høyesterett har seinere avvist loven, men i parlamentet, der Berlusconis egne advokater også sitter som valgte representanter, har stemningen på ingen måte lagt seg.

ITALIA ER PÅ VEI

mot å avvikle de eksisterende eierbegrensningene gjennom en ny medielov. Berlusconi, som er under tiltale for brudd på en rekke konstitusjonelle lover, har rundt 800 advokater i sving over hele landet. Før måtte han bl.a. kjøpe tidligere statsminister Craxi for å få tilpasset lovene til det voksende imperiet sitt. Nå sitter han selv i stolen og gjør som han vil. Han har byttet ut styrene i både det statlige TV-selskapet RAI og den prestisjetunge avisa Corriere della Sera. Holdingselskapet hans, Fininvest, er hovedeier av medieselskapet Mediaset. Dermed kontrollerer han over 90 prosent av TV-seerne og reklameinntektene. Dette i et land der aviser stort sett leses av eliten og 82 prosent av befolkningen, den høyeste prosentandelen i EU, henter all nyhetsinformasjon fra TV. Berlusconi har dessuten forandret politisk journalstikk og nyhetsformidling til ren propaganda, hevder en av de få kritiske røstene i italienske medier, avisjournalisten Marco Travaglio, i filmen Italias ambassade forsøkte å stoppe.

DA THE ECONOMIST

i 2001 utkom med et eget nummer under tittelen «Hvorfor Berlusconi ikke er skikket til å lede Italia», var Berlusconi midt i valgkampen med de italienske mediene i lomma. Berlusconi, som alltid anklager sine kritikere for å være kommunister, har altså et større problem med utenlandske medier enn sine egne. I alle fall når vi gidder å ta italiensk politikk på alvor og ikke bare framstiller landets leder som en korrupt klovn. Gjennom sine egne medier framstiller han seg som forfulgt av svertekampanjer. Han pålegger redaksjonene å støtte sine politiske beslutninger og har åpenbart lyktes i få etablert et servilt mediekorps der selv den offentlige kanalen RAI presenterer statsministerens politikk uten motforestillinger og uten å invitere opposisjonen i studio. Mannen som ble politiker for å hindre å bli felt av lovverket, har langt på vei lyktes i å dressere sine undersåtter. Selv om avislesende italienere er tydelig flaue over den latterlige TV-smørja si, der fraværet av kritisk journalistikk er rungende, er det med en slags underliggende forståelse for at hør her, folkens, men Italia er ikke helt som resten av verden.

DERSOM DEN AMERIKANSKE

ambassaden hadde forsøkt å få Vigdis Lian til å trekke en kritisk film om president Bush, er jeg overbevist om at hun ville ha reagert på vegne av ytringsfriheten av rein refleks. Vi har tradisjon for å kritisere amerikansk politikk her i landet. Berlusconi kom til makten i vakuumet som oppsto etter at innsatsen mot den mafiainfiserte makteliten hadde ryddet veien for en slags ny tid med nye politiske krefter. Berlusconi selv hevder selv at om loven er lik for alle, er han likere, for han er valgt av folket. Jeg synes Europa fortjener at selv Norge bryr seg, også når striden pågår i nabolaget. Vi er som kjent et land i verden.