Grenseløs politikk

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DEMOKRATI: Hvis minimumsdemokrati er å overlate makt til enkeltmennesker, familier og bedrifter, er maksimumsdemokrati å utvide politikernes kontroll over stadig flere deler av samfunnslivet. I realiteten er det to spørsmål Audun Lysbakken og Ingvar Skjerve forsøker å stille i sitt innlegg basert på boken Deltakerne (kronikk 27.04.09). Det ene dreier seg om hva slags demokrati vi skal ha, det andre om hva demokratiet skal bestemme over. Forfatterne tar til orde for mer direkte demokrati, deltagende budsjettering og flere folkeavstemninger. De forsøker å hevde at slike demokratireformer hører den sosialistiske venstresiden til. Det er sprøyt. Så vidt meg bekjent er slike demokratiformer mest utbredt i USA og Sveits, ingen av landene er sosialistiske fyrtårn for å si det forsiktig.

Men det er i den andre problemstillingen at hovedskillet mellom konservative og sosialister ligger, ikke i spørsmålet om hva slags demokrati vi skal ha, men om grensene for demokratiets – og dermed politikkens – innflytelse. Konservative og liberale vil sette grenser for politikk. Sosialismens ambisjoner har alltid vært politikk uten grenser. Få områder, om noen, er avsondret fra politisk makt og innflytelse. Økonomien er politisk. Familielivet er politisk. Privatlivet er politisk. Jeg skal ikke plage Lysbakken med gamle sitater fra hans revolusjonære guttedager i Sosialistisk Ungdom («Den viktigste forutsetningen for sosialisme er at den private eiendomsrettene til produksjonsmidlene oppheves. Det betyr at kapitalistene fratas sine firma, sine kontorer og sine fabrikker».), men kjernen i venstresidens program for utvidelse av folkestyret er nettopp å gjøre mer til politikk og på den måten svekke mindretallets rett til å velge noe annet.

Lysbakken og Skjerve er befriende ærlige når de sier at kjernen i demokrati ikke er hensynet til mindretallet (!), men flertallets rett til å «fordele ressurser og styre prioriteringer i tråd med sine ønsker».

Det er selvfølgelig riktig i forhold til de ressursene politikken råder over, først og fremst skatteinntekter; men er det riktig i forhold til samfunnets ressurser som sådan? Bør virkelig flertallet ha rett til å «fordele og råde over» alt jeg eier etter eget forgodtbefinnende? Har virkelig flertallet rett til å fordele alt det jeg har tjent eller skapt helt uavhengig av mine personlige preferanser? I så fall er det en oppskrift på økonomisk flertallstyranni.