Grenseløst arbeidsliv

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Fafo-rapporten «Grenseløst arbeidsliv» gir en god virkelighetsbeskrivelse av et endret arbeidsmarked som følge av globalisering og EU-utvidelse. Men den gir også grunnlag for å frykte at den nordiske modellen med regulert arbeidsliv og relativt like lønns- og arbeidsvilkår vil forvitre selv om partene i arbeidslivet og norske myndigheter skulle ønske noe annet.

Uansett vil arbeidstakere, tillitsvalgte og myndigheter stå overfor utfordringer og dilemmaer som ikke kan løses fullgodt på den gamle måten, gjennom norske tariffavtaler og gjennom norsk lov. De siste årene har tilstrømmingen av arbeidstakere fra nye EU-land eksplodert. Noen har kommet som individuelle arbeidstakere og vil være garantert norske lønns- og arbeidsvilkår til 2009. Andre har kommet som ansatte i firmaer som yter tjenester, og har i utgangspunktet arbeidet på hjemlandets arbeidsvilkår. Utallige eksempler på underbetalte arbeidere ved norske anlegg har imidlertid ført til allmenngjøring av tariffavtalene i byggebransjen.

Men det som fungerer i byggebransjen, som hovedsaklig driver hjemlig virksomhet, fungerer ikke like godt for den konkurranseutsatte industrien. Norsk lønn vil for mange industribedrifter være ensbetydende med at de taper kontrakter, eller må flytte virksomhet og produksjon til land hvor arbeidskraften er billigere. Kynisk kan vi si at bedrifter som ikke har råd til å betale norsk lønn i Norge ikke har livets rett. Men det løser ikke problemene for dem som mister jobben. Dermed oppstår nye allianser mellom norske tillitsvalgte og bedriftseiere som ønsker å beholde bedrift og arbeidsplasser. Og solidariteten med nye arbeidstakere blir satt på prøve.

Formålet med fri flyt i arbeidsmarkedet er best mulig konkurranse og best mulig pris for den produserte vare. Men som kjent kan markedets usynlige hånd få bivirkninger vi ikke er forberedt på. Hvis utviklingen fører til at tariffbestemte lønnsgulv sprekker, vil lønningene i lavlønnsyrker gå ned. Det fører til større forskjeller. Og det vil presse trygde-ytelser og gjøre det vanskeligere å stimulere uføre til yrkesaktivitet. Parter og myndigheter på norsk og internasjonalt nivå har en jobb å gjøre.