Grenser for tro

Grensen for statens makt går ved folks tro.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

FRELSESARMEENS Ungdom mister statsstøtten på drøyt en million kroner fordi organisasjonen har en forskrift som sier at leder og nestleder skal være soldat. Armeens soldater kan ikke være homofile og bestemmelsen blokkerer derfor lederstillinger i ungdomsorganisasjonen. En slik praksis strider mot de nye forskriftene om tilskudd til frivillige barne- og ungdomsorganisasjoner, og derfor ble pengene borte. Frelsesarmeen er et eget kirkesamfunn, men dette tillegges ikke lenger vekt ved tildeling av midler. Derimot sier statens regler at det ikke kan gis tilskudd til organisasjoner som fremmer en negativ holdning til mennesker på basis av seksuell orientering.

DE FLESTE OPPLEVER dette som helt uproblematisk og vedtaket har bare fremkalt spredte protester, og helst fra kristenhetens mørkeste kroker. Bakgrunnen er selvfølgelig at det nå er bred aksept for at ingen skal diskrimineres på grunn av kjønn eller seksuell legning. Samtidig er vedtaket et varsel om et historisk bytte av hovedverdier: Politiske mål som gjelder likestilling skal gå foran trosfrihetens vilkår. Et hovedargument for dette er at ingen blir fratatt retten til sin egen tro, bare økonomisk støtte til praktisere troen. Her ligger det an til et interessant skille mellom trossamfunn med statlig verdigaranti (og økonomisk støtte) og trossamfunn som ikke blir funnet verdig til å få et slikt stempel.

DETTE HAR LENGE ligget i lufta. En aktiv bruk av statsstøtten til å oppnå verditukt er foreslått av politikere og aktivister i flere sammenhenger. Som grunnlag for å regulere troen påberopes ofte at vi allerede har forbud mot praksis som knyttes til religiøs tro eller tradisjon, bl.a. polygami og omskjæring av kvinner. I det ligger likevel ingen rett til kulturell ensretting ved bruk av juss, byråkrati eller pengestøtte. På ett sentralt punkt er det stor likhet mellom tros- og ytringsfriheten: De er sentrale menneskerettigheter og kan derfor bare reguleres i ytterkantene. Angrep på trosfrihetens kjerne vil være grunnlovsstridig. Å regulere trossamfunnenes syn på sølibatet, forståelsen av likestilling eller homofili er utenfor statens rett, enten det skjer direkte eller indirekte.

PÅ DEN ANNE SIDE innebærer trosfriheten ingen beskyttelse mot kritikk. At en verdi for enkelte har status som tro, gir ikke noe særskilt vern i det offentlige ordskiftet. Det er altså ingen grunn til å ha noen respekt for Frelsesarmeens standpunkt når det gjelder homofili, det er retten å til å ha avvikende tro eller meninger vi skal respektere. Her er det ulike grenser for hva aktive borgere og staten kan mene eller foreta seg. Det er sunt og nødvendig å bekjempe den diskriminerende seksualangsten som sitter dypt både i kristendommen og i islam. Den kampen må føres med argumenter, ikke med statens sjekkhefte.

FOTNOTE: det er påfallende taust om slike spørsmål fra skaren av nykristne intellektuelle.