Grepet i ord

Når John Kerry møter George W. Bush til valgkampens første duell i kveld, må han ta ham på ordet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Episoden er

legendarisk. Der sto president Bill Clinton foran en fiendtlig innstilt kongress og skulle presentere en omstridt helsereform. Det var en av de viktigste talene så langt i hans presidenttid. Men teleprompteren som skulle vise teksten, var blank. De fleste ville kortsluttet i en slik situasjon. Ingen ville heller ha bebreidet Clinton om han hadde utsatt talen til teksten ble funnet. Men Clinton leet ikke på et øyelokk. I ti minutter snakket den store kommunikator uten manus, og det så veltalende og uanstrengt at publikum ikke hadde noen anelse om at ordene strømmet uredigert fra presidentens hode.

Bill Clintons

imponerende talegaver var i stor grad med på å forme hans presidentskap. Hans medarbeidere har beskrevet det som en nesten uhyggelig evne til å sette ord på hva folk tenker og føler og dermed trenge inn i tilhørernes bevissthet. Retorisk var han en ener, men føyde seg samtidig inn i en lang rekke av ordkunstnere i Det hvite hus.

Veien til politisk makt i Amerika er belagt med ord. Dagens president er ikke noe unntak. Ja da, det er skrevet bøker om George W. Bushs famlende språkføring. Han uttrykker seg tidvis så klossete at det er blitt forklart med både dysleksi og demens. Men om han ikke er den fødte orator, er han beviselig en uvanlig effektiv og farlig debattant. Det fikk Al Gore smertelig erfare i forrige valgkamp, og den dannete John Kerry skal få svette under lyskasterne i kveld.

Både amerikanske

og britiske politikere har taleevner som får håret til å reise seg på tilhørerne. John Major, som ble beskrevet som like grå og kjedelig som en nordmann, ville fått en Per-Kristian Foss til å høres ut som en stotrende lokalpolitiker. En hardt presset Tony Blair leverte en tale til partiets landsmøte denne uka, som fikk stående ovasjoner fra hans hardeste kritikere. Hans hemmelighet er tonen, skrev Guardians kommentator, ikke ordene, men musikken i talen.

Når var norsk politikk som musikk i våre ører? Det var påfallende hvilken beundring nylig avdøde Einar Førde vekket for sin retoriske kraft. Med skrekkblandet fryd mintes kolleger at han både kunne være skarp, ond og velformulert i samme setning. Hvorfor er det så få som ham i norsk politikk, mens de vokser fram på rekke og rad som tenner i en haikjeft i USA og Storbritannia? Tradisjon og utdanning forklarer mye. Men trolig har det også å gjøre med den klamme norske enigheten. Konsensusorienterte politikere biter ikke fra seg. Uten store motsetninger blir retorikken ullen og snill.

Og når vi ler hånlig

av George W. Bush, er det kanskje greit å minne om at vi i mange år lot oss lede av en statsminister som stadig ble tatt i ord, som: Og når det gjelder både kvinner og menn, at de er opptatt av det på godt og vondt, og til dels for kvinners vedkommende enda mer, da med en skeptisk innfallsvinkel, så det.