Grip dagen!

Hvordan omsetter vi kveldens fakkelmarkering og det altomfattende engasjementet til handling? Spørsmålet er vanskelig å besvare selv om det offentlige Norge - helt til topps - har tatt klart standpunkt.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Et tidsskille for Norge, sier statsministeren om drapet på Benjamin Hermansen. Kanskje. Kanskje ikke for dem som til daglig må finne seg i rasistisk trakassering.

Men statsministerens bekreftende ja til at det finnes rasisme i Norge, er i seg selv et historisk standpunkt - kanskje det er det som utgjør et tidsskille. Det er slike uttalelser som kan skjære gjennom den usynlige tåka av stillhet. Stillhet som gir ly for rasistisk grums i samfunnet. Stillhet i kjølvannet av avvisning, utestengning, trakassering. Og stillhet eller mangel på anerkjennelse rundt ethvert forsøk på å leve med verdighet tross all ydmykelse.

Uventet

Også bemerkelsesverdig, og kanskje uventet for enkelte, var kulturminister Ellen Horns oppfordring om å forby nazistiske organisasjoner og symboler tidligere denne uka. Ikke fordi jeg har tro på et slikt forbud, men at en kulturminister tar standpunkt, var i seg selv en symbolsk handling. For det var ikke bare nazistene som drepte Benjamin Hermansen. Det var like mye den kulturen rasismen har avlet, som gjorde det. Det finnes ikke lenger noe ideologisk eller økonomisk grunnlag for rasisme i dagens Norge, men likevel overlever rasismens kultur. Det er ikke lenger et behov, men en kultur som gjør arbeidsplasser og kulturinstitusjoner proteksjonistiske. Utestengning av svarte fra blant annet arbeids- og kulturlivet er ikke bevisst politikk, det bare skjer. Det er denne kulturen av stillhet rundt utestengningen som må utfordres. Og da haster det med handling. Kanskje det vanskelige øyeblikket vi er inne i kan lede oss til noe slikt.

Bevegelse

Benjamins mor har uttrykt ønske om at bildet av sønnen ikke skal bli misbrukt. For Benjamin er ikke en plakat, ikke noe statisk. Benjamin var i bevegelse - levende og bevisst. Og Benjamin kan skape bevegelse. Det vil være et svik mot Benjamin å ikke klare å overføre sorgen til kontinuerlig handling mot det som rammet ham.

Det er slik handling de unge venter på, unge som er vant til et trygt Holmlia og som i flere dager har sittet rundt blomster, lys, bilder, kort og plakater med Baloo skrevet på. De gråter over Benjamin, men også av frykt for egen framtid, og kanskje like mye over det de har gått gjennom hittil.

Det går en pulserende linje fra å være uønsket, til å være noen som har problemer, til å bli sett på som et problem, til å være offer, til å bli en belastning for samfunnet, til å bli brukt for politiske motiver av for eksempel Frp, til at noen flørter med Frp, til at rasismen får legitimitet, til hverdagsrasismen, til et samfunn hvor strukturer er utestengende, til veksten av en rasismens kultur, en kultur noen unge med nazistiske tanker begynner å trekke pusten fra, unge som selv er ofre.

Brytes

Det er denne pulserende linjen, selve oksygenet, pulsen mellom disse leddene i vårt samfunn, som må brytes, klippes over. For det er denne onde sirkelen som stenger mennesker ute, graver kløfter og skaper vold og tragedier.

Integrering er ikke noe abstrakt, er ikke en tryllestav, en synlig eller usynlig drakt som du har på for å bli akseptert. Integrering er muligheten til å være en helt alminnelig del av fellesskapet, med alle rettigheter og plikter, alle ulemper og fordeler det innebærer. Integrering, eller det motsatte av utestenging, er å gi minoritetsindivider plass i styre og stell. La dem være som alle andre borgere, la dem bli rollemodeller for andre.

Det handler ganske enkelt om likestilling. Å skape en holdning og en praksis som gir oss like muligheter til å delta. Det er der statsministeren kan bruke sitt engasjement mot rasismen til å få gjort noe.

Mens vi venter på at nynazismen og rasismen skal elimineres, kan ledere og andre som går i fakkeltog i kveld tenke på: Hva gjør vi for å legge forholdene til rette for at der vi er, skal det også være plass til dem som er annerledes, det som er annerledes? Det er det som skjer mellom slagene, som teller.