Griser er kule - men hest er best!

- Griser er de kuleste, i hvert fall etter hester, sier Camilla (13) og gir favorittgrisen et smellkyss. Det skjer noe når unger kommer i kontakt med dyra. Dyr gir dem en sjanse til å bety noe for andre, til å lykkes. Mestring er målet på Søndre Ås gård og miljøsenter.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert

Rett ved blokkbyen Holmlia i Oslo ligger Søndre Ås gård. En idyllisk oase med åkrer og dyr midt i et multikulturelt virvar. Med 31380 innbyggere i bydelen, fordelt på 124 nasjoner og med Oslos største andel barn og unge, trengs et slikt fredelig pusterom. Hit kommer unger fra hele bydelen for å oppleve griser og påfugler, høner og hester. Men mest for å ri. - Her har alle råd til å komme, vi har ikke høye timepriser eller krav om fancy utstyr. Gummistøvler er helt greit og hjelm kan man få låne, forteller Anne Kinge. Sammen med ektemannen Arve Bergland driver hun gården for Oslo kommune. Og alle typer unger kommer. Noen har litt ekstra bagasje - språkvansker eller handikap. Felles for alle er glede over dyr.

Høyt oppe

En gang i uka er det ridetime for unger med ulike handikap. Gutter fra nærmiljøprosjektet ved Holmlia skole hjelper til. - En av de tøffeste gutta fra Bosnia nektet å sitte sammen med en av ungene for å holde ham oppe på hesten. Etter hvert skjønte han at det var nødvendig dersom ungen skulle kunne ri. Det var utrolig flott å se hva det betydde for gutten at noen var avhengig av han. Å være viktig for noen betyr enormt mye for selvfølelsen, forteller Anne Kinge. Hjelpeguttene er fra Bosnia, Pakistan og Midtøsten. De jobber to timer, så tas de med på tur med skikkelig cowboyridning. - Mange av dem opplever ikke så mye kos ellers, så de synes det er utrolig godt å få holde rundt de barna de får ansvar for her. For en del er det første gang de får slike positive tilbakemeldinger, tror Kinge. Fysioterapeut Henrietta Richter er medansvarlig for handikapridningen. Ungene har både fysisk og psykisk utviklingshemming. - Barn i rullestol ser alltid opp på alle andre. Å komme seg opp på hesteryggen og kunne se ned til noen betyr enormt mye for selvtilliten deres, sier hun.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer