Griskhetens pris

Toppsjefene i næringslivet lever farlig. Men de blir også velstående. Tidligere var næringslivstoppene sjelden rike, selv om de var godt betalt. De satt lenge, hadde lite brysomme eiere, syntes ikke i mediene og styrte sine bedrifter som en embetsmann sitt embete. De bygde landet, men ikke egne formuer.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Den liberaliserte og globaliserte økonomien har gjort toppsjefer til betydelige kapitaleiere. De har fått avlønningen knyttet til bunnlinje og aksjekurs. Det hele startet i USA, naturligvis. Der oppdaget topplederne at eierne begynte å ta ut enorme verdier fra de bedriftene de drev godt. Dette ville de ha del i. Der eierne håvet inn milliarder, var det ikke urimelig om bedriftenes ledere fikk millioner. For eierne var kravet slett ikke urimelig. Tjener du et par milliarder, blir ti- tjue eller tretti millioner småpenger. Så de begynte å dele av sitt overskudd i samsvar med god marxisme, men bare med topplederne. Noen er mer like enn andre. Partipamper i Øst-Europa gjorde det ikke bedre.

  • Men dermed slapp det hele løs: Lederlønningene suste til værs, særlig i USA, men også i Europa. Vi lærte noe om dette i vinter da Tormod Hermansen skulle måles mot Jan-Åke Kark i Telianor. Med lederlønningene kom opsjonene. Og med mer aggressive ledere, større ansvar og høyere fallhøyde, kom fallskjermene. Nå kan fallerte ledere som Storebrands Åge Korsvold, kassere inn i fallskjerm og hus, mer enn det han ga slipp på i opsjoner. I dette spillet kan man ikke tape noe annet enn litt verdighet.
  • Den forrige generasjon av direktører hadde selvsagt også sine økonomiske fordeler. Til dels var de autoritære og utilnærmelige. De hadde høy lønn, de kunne rekvirere selskapets gartner til å slå plen og stelle roser, de kunne sette selskapets elektrikere til å montere lamper og kontakter og snekkeren til å bygge hytte og naust. De hadde sjåfør og tjenestebolig, men den gikk i arv til neste direktør. Og de behøvde ikke å frykte kemner eller økokrim. Innenfor selskapet hadde de stabile eiere og lite å frykte på generalforsamlingene som gjerne ble avsluttet med fasan og god vin.
  • Men de hadde også et verdisyn som satte samfunnsnytten foran både egennytten og eiernytten, og en moral som tente varsellamper før advokater eller revisorer for fete salærer fant smutthull i lov og reglement og anga hvor langt de straffritt kunne strekke loven. De trodde på det kapitalistiske system, men hadde nasjonens ve og vel som rettesnor for investeringer og drift. De hadde en annen moral både som privatpersoner og som bedriftsledere. Noen av dem engasjerte seg i politikk. De var langsiktige og forsiktige.
  • I dag snakkes det mye om profesjonell ledelse. Men det har sjelden vært så mye utskifting i ledelsene, enten vi ser på Kværner, Storebrand, NSB - eller Ullevål sykehus. Det henger sammen med at eierne er blitt mer kravstore. Men det henger også sammen med at hele miljøet rundt økonomi og finans har endret seg. Medierevolusjonen har skapt grunnlag for en nærgående næringslivsjournalistikk. Der tidligere tiders journalister knapt stilte et spørsmål, henger dagens reportere og kommentatorer på direktørene som klegger. Selv det private blir offentlig, slik vi har sett det i Åge Korsvolds tilfelle, når ledere selv ikke passer på å holde blekkhusene atskilt.
  • De ansatte har også en helt annen posisjon i dag enn for bare en generasjon siden. I Kværner og Orkla taler Rolf Utgård og Stein Stugu med myndighet og tyngde om daglig drift og langsiktige strategier. Tidligere spilte de ansatte bare en rolle når det var streik. I dag er det slik at jo dyktigere de ansattes representanter er, desto farligere kan de være for lederne.
  • Men den avgjørende forskjell er naturligvis at det er blåst nytt liv i børsen. De nyrike har fått sans for pengenes makt. Det er skapt nye instrumenter i markedene som håndteres av børsens diskenspringere, meklerne. De tjener uhorvelig på aksjehandel, og har i seg selv inspirert direktører og styrer til å bruke sin fantasi på lønns- og opsjonsprogrammer for topplederne. Men til sjuende og sist er det nok viktigst at det er gitt større spillerom for den personlige griskhet. Fete lønninger, gylne opsjoner og aksjer i eget selskap forsvares rett nok som insentiver for innsats. Men når systemet er slik at det lønner seg å få sparken, er det ingen som lenger tror på slike eventyr.