Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Grønn spagat

Utenriksminister Joschka Fischer har de tre åra under den rødgrønne koalisjonen inntatt posisjonen som tyskernes mest populære politiker. Hans grønne parti trues derimot av en politisk død.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

BERLIN (Dagbladet): Joschka Fischer fikk det som han ville under De grønnes landsmøte i Rostock i helga. Landsmøtet vedtok med stort flertall støtte til tysk militærinnsats i Afghanistan. I virkeligheten ble de 700 delegatene tvunget til å si ja eller nei til fortsatt regjeringskoalisjon med sosialdemokratene. Flertallsvedtaket ble fattet etter at Fischer holdt den beste talen i sitt politiske liv. Han brukte hele registret som kjennetegner en briljant retoriker. Han gråt en skvett, truet og tryglet:

- Jeg vil at dere skal støtte meg og ikke la meg bli stående aleine. Han ble hilst med stående ovasjoner. Mindretallets representanter hadde ingen sjanser etter denne forestillingen. For hvem kunne bidra til å styrte en utenriksminister og regjering der krigen mot terrorismen ser ut til å lykkes? Og det bare dager før Fischer er vert for konferansen i Bonn om hva som skal skje i Afghanistan etter Talibans fall.

Slik ble den rødgrønne koalisjonen reddet, i hvert fall fram til valget neste høst.

Ikke før var vedtaket fattet, før partilederne Claudia Roth og Fritz Kuhn ilte til for å understreke at innsatsen fra 3900 tyske soldater i Afghanistan handler om et engangstilfelle og at De grønne fortsatt er partiet for pasifister og krigsmotstandere.

- Vi hadde vondt i magen. Men debatten og vedtaket var et skoleeksempel på vellykket integrasjon av ulike meninger, sier miljøvernminister Jürgen Trittin.

Snarere en demonstrasjon av spagatkunsten, vil andre si. Landsmøtet løste ikke problemene ved partiets forhold til bruk av militærmakt, men dyttet dem vekk - til neste gang det dukker opp et krav om at tyskerne skal sende tropper til et konfliktområde eller det skal gis lisens for å eksportere våpen til land som for eksempel NATO-partneren Tyrkia.

For 21 år siden feide De grønne som en frisk vind inn i tysk politikk - anført av eksgatekjemperen Fischer, terroristforsvareren Otto Schily og antikrigsaktivisten Petra Kelly. De utgjorde en brokete samling miljøvernere og fredsforkjempere.

Fischer har trukket i skreddersydde dresser. Han har byttet gata med parkettgolvene. Som innenriksminister er Schily blitt sosialdemokratisk hauk. Kelly er død. Protestbevegelsen er blitt regjeringsparti. Striden blant De grønne er typisk for protestbevegelser som kommer til makta. Dilemmaet står mellom prinsipper eller posisjoner.

Grasrøttene føler at selve grunnlaget for partiets eksistens er forrådt, at regjeringssamarbeidet har gjort De grønne til et viljeløst støtteparti for sosialdemokratene. De føler at partiledelsen har drevet utpressing for å drive gjennom støtten til regjeringens Afghanistan-politikk. Fischer blir beskyldt for å bruke partiet som utelukkende en valgmaskin for seg selv.

Konfliktene rir hele partiet. Grasrota står på den gamle pasifistiske linja. Samtidig er det store flertallet partimedlemmer for å fortsette i koalisjonen.

500 medlemmer har meldt seg ut av det grønne partiet i det siste, blant dem flere som har vært med fra starten. Aktiviteten i lokale partilag har dødd ut. Nyhetsmagasinet Stern sier i sitt siste nummer farvel til partiet, som takkes for flott innsats. For De grønne har preget tysk politikk langt mer enn velgeroppslutningen skulle tilsi. Deres ledere bygde den tyske fredsbevegelsen opp til å bli den største i Europa. De har fått gjennom vedtaket om en gradvis nedleggelse av de tyske kjernekraftverkene. Idet indre partiliv viste De grønne vei med sitt grasrotdemokrati, blant annet med forbudet mot at partiets parlamentarikere samtidig får sitte i partiledelsen.

Veteranen Daniel Cohn-Bendit deler ikke Sterns spådommer. Han mener at De grønne kan få en ny sjanse nettopp ved at de i striden om Afghanistan-politikken åpent demonstrerer tvilen som undertrykkes i andre partier. Han tror på en ny grønn offensiv dersom partiet går i spissen i arbeidet for europeisk integrasjon, for menneskerettigheter og i kampen mot uheldige følger av globaliseringen.

Men tre års serier av delstatsvalg og meningsmålinger viser at De grønne nærmer seg faretruende den magiske grensa på fem prosent. Havner de under, er de ute i kulda. Velgerne ønsker seg Joschka Fischer, men er likegyldige til partiet hans.

Hele Norges coronakart