Gros farlige historie

Med sin siste bok forsøker Gro Harlem Brundtland å ta knekken på forestillingen om at hun bare var en visjonsløs administrerende direktør i bedriften Norge. Det spørs likevel om ikke hennes omtale av Thorbjørn Jagland og Jens Stoltenberg vil ha større effekt.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Gårsdagens utgivelse av «Dramatiske år» viser at Gro Harlem Brundtland igjen spiller en rolle i norsk politikk. En gjesterolle, riktignok, men den er slett ikke uten mulighet til å kaste lange skygger på dagens politiske scene. Det siviliserte spenningsforholdet mellom Thorbjørn Jagland og Jens Stoltenberg fra landsmøtet i 1992 ligger der jo fortsatt. I denne spenningen finner vi ingen åpen strid, ingen bitter rivalisering, ingen dype politiske motsetninger, men snarere en bevissthet hos parti, velgere og medier om at det to skritt bak Jagland finnes et alternativ. I går ble vi minnet om det igjen. Og denne gang er det ingen Carl I. Hagen som roser Stoltenberg bare for å diskreditere Jagland. Nå er det selveste Gro Harlem Brundtland som puster til glørne.

  • Gro skriver om hvordan tanken på Thorbjørn Jagland som partileder skapte usikkerhet hos henne. En glimrende partisekretær, javel, men hva med «evnen til å kommunisere og ikke minst markedsføre utad», områder der «Jens Stoltenberg gjennom radio og fjernsyn klart hadde vist hvilke evner han hadde».
  • For i går satte Gro Harlem Brundtland ord på den usikkerheten svært mange innenfor arbeiderbevegelsen føler i forhold til Thorbjørn Jagland. Det er ikke som politiker Jagland er omstridt, men som kommunikator og frontfigur. Gro gir kritikken og usikkerheten en legitimitet den ikke har hatt tidligere, og hun må ha skjønt at slik kan hennes ord brukes og misbrukes. Slik kan hennes seks år gamle vurderinger komme til å bli farlige innad i Arbeiderpartiet. Selv om også mange vil irritere seg over at selveste Gro Harlem Brundtland nå gir næring til diskusjonen om sin etterfølgers stil.
  • Gro vil på sin side helt sikkert irritere seg over at det er dette som nå fokuseres. Hennes prosjekt er et annet: Hun vil kvitte seg med ryktet som mangeårig og dyktig administrerende direktør i A/S Norge. Politikeren uten ideer og visjoner, teknokraten som administrerte så glimrende, men forandret så lite. Virkeligheten er ikke slik, mener hun, og kaller sine ti år ved makten for «reformenes tiår». Det begynte med et bittert oppgjør med det Gro kaller «tradisjonalistene», og endte med «modernistenes» seierrike inntog i norsk arbeiderbevegelse.
  • Modernisering av næringslivet, omstillinger i offentlig sektor, barnehage- og skolereformer og styrket likestilling finnes som stikkord i hennes katalog over den politiske modernismen. Oppbrudd fra et stivnet sosialdemokrati er hennes program, og Thorbjørn Jagland er hennes mest tilstedeværende våpendrager under hele prosessen. Med dårlig skjult forakt avviser Gro kritikere som hevder at hennes modernisering førte til at uregjerlige markedskrefter tok kvelertak på politikernes muligheter til å styre. Hennes prosjektidé tillater ingen tvil om at retningen er riktig.
  • Det er en mangfoldig politisk katalog Gro Harlem Brundtland i går presenterte. Den inviterer til debatt. Også når vi ser hva hun bevisst har valgt ut: Det finnes ikke en eneste setning om den saken som ved siden av EU-striden har dominert hele hennes tiår: debattene, avsløringene og granskningene av de hemmelige tjenestene. Her er Gro taus. Så langt.

Selvfølgelig kan vi tro Gro når hun sier at slik var det den gang, og for øvrig har Thorbjørn Jagland vist seg som en utmerket partileder. Vi hører Jaglands ord om at han er fornøyd med at Gro sier det som det var, og Stoltenbergs lojale erklæring om at den beste løsningen ble funnet på det dramatiske 92-landsmøtet. Vi kan selvfølgelig velge å tro dem, og likevel er det ikke så enkelt.

  • Også denne boka kommer til å irritere Kåre Willoch noe grenseløst. «Vi må ta oppvasken,» er hennes dom over Willochs regjeringstid, og vi mer enn aner at Gros versjon av vår meget nære historie vil få et tilsvar.

Kanskje også fra Dag Hareide og Steinar Lem. Få har maktet å få Gro Harlem Brundtland i dårligere humør enn en miljøbevegelse som er «grunnleggende reaksjonær og/eller naiv», som hun skriver. De som reiser til Rio-konferansen «for å kaste skitt på sitt eget land (...) en grenseløst provinsiell handling». Slik er boka et bemerkelsesverdig krast og følelsesladd oppgjør med norsk miljøbevegelse fra kvinnen som ble kalt verdens miljøvernminister.