Gros liv og vår helse

Rett over nyttår river Gro Harlem Brundtland seg løs fra hytta på Mylla og drar til Algerie for å samle støtte for sitt kandidatur som ny leder for Verdens helseorganisasjon, WHO. Vil Gro greie å gjøre verdens helse til en like stor suksess som «Mitt liv»?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

To sitater beskriver verdens helsetilstand akkurat nå: «...verden står på stupet av en global krise i forhold til smittsomme sykdommer» (WHOs årsrapport 1996) og «...det finnes ingen større trussel mot vår globale helse i dag enn «nye» smittsomme sykdommer» (visepresident Al Gore).

  • Ifølge Statens helsetilsyn døde 17 millioner mennesker av smittsomme sykdommer i fjor. De gamle pestene er på vei tilbake. Kolera og tuberkulose, som vi trodde vi hadde utryddet som et folkehelseproblem, er i full blomst. De opptrer bare i farligere form bl a fordi de er blitt resistente mot vårt århundres vidunderkur, antibiotikaen. Men i tillegg kommer de nye svøpene som hiv og ebola, som ennå er i startgropen som en ny pest som rammer de fattige.
  • Helsemessig har 1990-åra vært vekkelsens tiår, som åra fra 1945 til 1975 var bekjempelsenes. Seirene som ble vunnet i den rike del av verden, har gitt oss lengre liv og sunnere levesett. Vi har vent oss til at det ikke er nødvendig å gå med bihulebetennelse i månedsvis. Kroniske sykdommer er blitt banale lidelser som kan fjernes raskt. I stedet har vi fått livsstilssykdommene, med røyken i første rekke som selvpåført pest. Selv Norge med sitt opplysningsnivå klarer ikke å stanse den. Nå kommer jentene for fullt som røykere. Om 20 år vil dette være en norsk helseministers fremste utfordring i form av lunge-, hjerte- og kreftsykdommer.
  • Men samtidig spres livsstilssykdommene også til den fattige verden der deres årsak er statussymboler av økende verdi. Sigaretter er én ting, befolkningsvekst, økt flytting og urbanisering noe annet. I dag lever nær halvparten av verdens befolkning i byer, og 120 millioner mennesker bor utenfor sitt fødeland. Også her gjelder en sikker lov: Det som vinnes helsemessig i den rike del av verden, tapes i den fattige.
  • Men mens vi i de industrialiserte land blir kronikere igjen, og sykehusene blir gamlehjem og sykehusmedisin blir geriatri, har man i de fattige land verken penger eller midler til å gjøre de enkleste ting. Legemiddelindustrien er ikke interessert i å lage medisiner som kan bekjempe deres lidelser. Hos oss klager vi over helsekøene. Men i et verdensperspektiv er de verst stilt, som ikke har en helsekø å stå i.
  • Det er med andre ord ufattelige oppgaver å ta fatt på for verdens helseminister. FN og verdenssamfunnet gjør store anstrengelser for å holde fred. Verdens mest avanserte krigsteknologi settes inn for å skremme en Saddam Hussein som truer oljetilførslene til en rik verden. Men den felles fiende, mikrobene, er vi igjen i ferd med å tape kampen mot. På den annen side finnes det også lyspunkter: På det vitenskapelig-medisinske felt er tankesprangene større enn økningen i nasjonaløkonomien.
  • Men i denne situasjonen står vi overfor en demoralisert helseorganisasjon. WHO var en av de organisasjonene i FN-systemet som fungerte best. Slik er det ikke nå. I hovedkvarteret i Genhve venter de på en Moses som kan ta dem over til det forjettede land. WHO er tross alt en organisasjon som har vist at den kan gjennomføre store programmer bare den får marsjordre. Kan vår Gro være den som tar det moralske løft som trengs?
  • Det internasjonale Røde Kors ledes i dag av en av våre fremste legepolitikere, Astrid Nøklebye Heiberg. Med Gro Harlem Brundtland i ledelsen i WHO, vil vi ha enda en kvinne på topplan i internasjonalt helsearbeid. Hun bør i hvert fall ha visse forutsetninger: Som sosialmedisiner, politiker og leder av Brundtland-kommisjonen vet hun at det er en sammenheng mellom helse og politikk. Som kvinne kjenner hun sitt kjønns spesifikke helseproblemer, hun vet mye om barns oppvekstvilkår, amming og prevensjon - som fikk slik betydning for folkehelsen i vårt eget land. Og hun har for lengst vært i klammeri med fundamentalister som vil undertrykke der frigjøring er en forutsetning for bedre helse.
  • Slik sett er det naturlig at hun innleder avslutningen på sin valgkamp i Algerie. Der vil hun erfare at det ikke er vond hals som er hovedproblemet, men avskårne halser. Ikke bare fattigdom, men også ideologi, er en del av verdens helseproblemer.