Gros mareritt etter Partnair-ulykken

Gro har i ettertid vært plaget av mareritt etter en tur med ulykkesflyet bare noen dager før den store Partnair-tragedien i 1989. Gro sier til Dagbladet at hun reagerte på en forferdelig ristelyd i det gamle flyet som Statsministerens kontor hadde chartret til valgkampturné i Nord Norge. Noen få dager etter styrtet flyet i sjøen med 55 passasjerer om bord.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

SKREMT: Gro fløy med ulykkesflyet til Partnair bare dager før det styrtet. Senere fikk hun mareritt.

I boka nevner Gro en episode som hun har tenkt på mange ganger seinere.

Under valgkampen i 1989 chartret Statsministerens kontor et fly som Gro turnerte Nord-Norge med. Under returen til Oslo besvimte en fotograf som raskt ble tatt under behandling av doktor Gro i midtgangen.

- Jeg la da merke til en forferdelig ristelyd bak i flyet, sier Gro. Noen få dager etter styrtet flyet. 55 mistet livet. Tanken om at «jeg kunne ha vært med» har slått henne etterpå.

- Det der tok lang tid. Jeg drømte om det mange ganger og kunne liksom høre ristelyden igjen. Men heldigvis fikk jeg ikke flyskrekk av episoden, sier Gro.

Lynjippo

Natt til i går forsøkte Gro å snike seg ubmerket inn i fedrelandet for overraskende å lansere boka «Dramatiske år» i et lynjippo satt i scene av forlaget. Nå er hun snart på vei tilbake til Genhve. Inntektene fra den nye boka kan strømme inn. Men om pengene plasseres i en sveitsisk bank vil hun ikke si noe om:

- Det med penger har jeg ikke tenkt å bidra til en offentlig debatt om. Jeg ber ikke om unnskyldning for pengene jeg tjener, det er det dere vil. Jeg har aldri gjort ting på grunn av pengene. Jeg har skrevet disse bøkene og jobber nå i WHO, men før det tjente jeg moderat i mange år. Jeg hadde 460 000 kroner som statsminister, sier Gro. Ferdig med den saken.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Gro fastholder kritikken av psykiaterne som behandlet hennes sønn.
- Nei, jeg forstår ikke selvforsvaret. Jeg tror at de fleste som jobber i psykiatrien vil tenke over om det er noe man kan gjøre bedre. Det er få som har behov for å si at alt jeg gjør er rett, sier Gro.

Mor i sorg

- Vi som har opplevd dette må bidra. Jeg har ikke navngitt noen. Det er defor ingen som skulle ha behov for å forsvare seg, sier Gro.

- Men er du som mor i sorg i stand til å vurdere behandlingsopplegget for din egen sønn?

- Jeg diskuterte dette med mange andre også. Jeg har venner som er leger. Tidligere har jeg verken orket eller hatt tid til å formidle dette. Nå ønsker jeg å skape en debatt i fagmiljøene og ikke minst forsøke å gi folk innsikt i at det går an å behandle depresjoner for å forebygge selvmord, sier Gro.

Da Jørgen døde, ble media informert om hva som hadde hendt, men respekterte ønsket om at det ikke skulle omtales offentlig. Seinere har det oppstått en debatt om ikke en slik hendelse burde omtales fordi det påvirker statsministerens evne til å gjøre jobben sin.

- Jeg er takknemlig for at mitt ønske ble respektert. Slik må det være. Det var ikke statsministeren som var syk. Det var min sønn som døde. Jeg var ikke satt ut av spill, men jeg hadde dyp sorg, sier Gro.

Når Dagbladet bringer opp hennes egen omtale ev Reiulf Steens alkoholproblemer i den forrige boka, avviser hun at det er å gå over streken.

Konsekvenser

- Det var ikke grunn til å kritisere meg for det. Jeg hadde aldri skrevet om det hvis han selv ikke hadde omtalt det i en hel bok, sier hun.

- Her kommer vi inn på en situasjon som over mange år hadde direkte konskvenser i bestemte kritiske situasjoner. Når man ikke selv trekker konklusjonen av at man har et problem som er alvorlig nok, kan det hende at andre må forholde seg til det. Men dette er fryktelig vanskelige ting. For først lenge etter fikk vi vite av ham selv at det også her dreide seg om psykisk sykdom, sier Gro.

- Er du ferdig med norsk politikk med dette bidraget?

- Ja, i den forstand at jeg nå har ansiktet vendt mot verden, sier Gro.