Gros møte med psykiatrien

«I møtet med det psykiatriske hjelpeapparatet følte jeg det svært vanskelig å ikke bare få lov å være mor» Gro Harlem Brundtland - Viktig å snakke om psykiske problemer - Jeg har alltid ment at det er galt å isolere psykiatriske pasienter fra sine nærmeste. Det mener jeg som mor og som menneske. Det sier Gro Harlem Brundtland i dette intervjuet med Dagbladet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Mandag lanserte hennes mann, Arne Olav Brundtland, boka «Gift med Gro». Etter å ha hurtiglest boka på en og en halv time, karakteriserte Gro den i går som «veldig ærlig, åpen og direkte».

- Han legger lite bånd på seg, og bretter ut det han føler. Jeg synes jeg hører Olavs stemme når jeg leser boka, sier Gro.

Boka har ene og alene vært Arne Olavs prosjekt, men kapitlet om sønnen Jørgens selvmord visste hun at han skrev, uten å ha lest det heller.

Etter at sønnen døde i september l992, har både Gro og Arne Olav ønsket å bidra til større åpenhet omkring psykiske problemer.

Også Gro har skrevet om sønnens tragiske sykdom og død i sin biografi - men da sett fra en mors fortvilte kamp for å hjelpe og støtte, samtidig som hun opplevde å bli satt på sidelinjen i sitt møte med det psykiatriske hjelpeapparatet.

Som mor opplevde hun den «tredelte rollen» som mor, lege og statsminister som svært frusterende:

- I møtet med det psykiatriske hjelpeapparatet følte jeg det svært vanskelig å ikke bare få lov å være mor. Alle visste hvem jeg var, og da ble jeg plutselig både lege og statsminister i tillegg til å være mor, forteller hun.

Artikkelen fortsetter under annonsen

At hun var lege skapte problemer i forhold til profesjonene, og

statsministerstatusen førte til at hun var svært reservert i forhold til å tale en pasients sak.

Trekker det for langt

Men at hun i politisk- og budsjettmessig sammenheng i regjeringen var mer tilbakeholden når det gjaldt krav til psykiatrien enn hun ellers ville vært, slik hennes mann Arne Olav skriver i sin bok, er hun ikke enig i.

Han skriver blant annet at: «Hun så mange av psykiatriens problemer og behovene for ny satsing og reform. Men som statsminister var det ikke lett, ja, omtrent umulig, å skjære gjennom på grunn av risikoen for å bli anklaget for å eksponere egeninteresse.»

- Rent politisk trekker han nok det litt for langt. Som på mange andre områder hvor jeg er sterkt engasjert, forsøkte jeg å skape rom for og synliggjøre behovet for økte ressurser til psykiatrien. Men det er grenser for hvor mye en statsminister kan gripe inn av hensyn til fagstatsrådenes uavhengighet, sier hun.

Nedbygde for mye

Gro Harlem Brundtland viser til at det skjedde viktige ting innen psykisk helsevern under hennes regjering i 1981.

- Det var da vi startet satsingen på å bygge ut det kommunale mottaksapparatet innen psykisk helsevern. Det ligger viktige verdier i lokal forankring av slike tilbud. Men denne reformen fikk for dårlig oppfølging utover på 80-tallet, sier Gro Harlem Brundtland.

I dag mener hun nedbyggingen av de psykiatriske institusjonene har gått for langt. Hun mener det må stoppes og ønsker en bred faglig debatt omkring de erfaringene som er gjort så langt.

Ødeleggende fagstrid

Hun mener at både politikere og helsemyndigheter har et styringsproblem i forhold til utviklingen av psykisk helsevern.

Det ene delen av problemet er den ønskede desentraliseringen. Det er et uttalt ønske fra Stortinget om at problemene bør løses lokalt. Men det er vanskelig å sikre kvaliteten i de ulike kommunale tiltak gjennom Stortingets rammeoverføringer.

Den andre delen av problemet er den vedvarende striden internt i fagmiljøene.

- Den faglige striden i psykiatrien har vært et problem i mange år. Den har bidratt til at det politiske miljøet og helsemyndighetene er blitt mindre effektive i sin oppfølging enn det de kunne vært. Hele tida har helsemyndigheter, regjering og Storting også vært påvirket av den interne fagstriden, sier hun.

Isolasjon er feil

Som lege og mor har hun opplevd det mange pårørende opplever, å bli stengt ute fra sine nærmestes behandlingsopplegg.

- Enkelte fagmiljøers tro på en behandlingsform hvor pasienten skal beskyttes og isoleres fra sine nærmeste, er jeg sterkt uenig i. At familien ikke skal kunne tas med på råd og få lov til å hjelpe, har jeg alltid ment er feil. Det mener jeg som mor og som menneske, sier hun.

Gro understreker sterkt sitt ønske om større åpenhet omkring psykiske problemer. Det mener hun bare vil være av det gode - både for pasienter og pårørende. Hun stiller spørsmålstegn ved om fagfolkene innen psykisk helsevern i for stor grad er lojale mot taushetsplikten - både overfor pårørende og samfunnet for øvrig.

Lettelse

I sitt kapittel om Jørgen skriver hun mer om sykdommens forløp og om de erfaringer hun har gjort seg - som mor og som lege.

Hun forteller at det å skrive om Jørgen i det som skal bli hennes politiske biografi, er en del av en lang prosess. Etter at sønnens død ble offentlig kjent, har hun mottatt hundrevis av brev. Mange fra folk hun ikke kjenner, men som har opplevd noe liknende. Hun har selv valgt å svare på alle brevene.

- Det er en lettelse å sette følelsene ned på papir. Jørgen er en viktig del av våre liv. Og det er viktig for oss å snakke om det vi har opplevd og dermed bidra til større åpenhet omkring psykiske lidelser, sier Gro Harlem Brundtland til Dagbladet.

10. desember: -Det største tapet i livet

8. desember: Herr Gro