Gros nye front

Når Gro Harlem Brundtland nå inntar Verdens helseorganisasjon, bør hun først rydde opp i en frynsete organisasjonskultur, og deretter henge av seg frakken og ta verden på pulsen. Hun har allerede vist fram en streng pekefinger: Nå melder livsstilssykdommene seg også i den tredje verden. Infeksjonssykdommenes tid er omme. Vi lever lenger. Men ny elendighet ligger rundt neste hjørne.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Den japanske generaldirektør Hiroshi Nakajima har drevet WHO som en slags vennskapsklubb der regionaldirektører og stabsdirektører har dukket opp som sopp etter regn. Hans nærmeste direktørstab er vokst fra fem til tolv. Men samtidig er organisasjonen satt på sidelinjen i kampen mot vår tids sykdommer. Der WHO har sviktet, har andre kommet inn. Verdensbanken, som har kontakter direkte inn i landenes pengebinger, rår over større summer og viser større effektivitet. FN har selv opprettet en egen organisasjon til å ta seg av kampen mot den nye pesten, UNAIDS. Her er WHO bare en av seks deltakere.

  • Det er derfor en demoralisert hær som tar imot sin nye general. Gro fikk erfare det allerede da hun ble valgt i vinter. Forventningene til hennes komme er som fundamentalistiske sekters lengsel etter Messias. Men det finnes også motkrefter. I månedene som er gått, har de trukket sine sverd. Den lille norske kretsen som hun tar med seg, er blitt stemplet som en mafia som allerede er i gang med å posisjonere seg for de feteste oppdragene og fjongeste stillingene.
  • Veksten i det regionale direktørsjiktet har skapt uklare kommandoforhold. Direktørene passer på sine revir både i forhold til hovedkvarteret og i forhold til grasrotarbeiderne, som ofte opplever at direktørene allerede har vært i de lokale helsedepartementene når de dukker opp. På mange måter oppleves regiondirektørene som et forstyrrende element i organisasjonen. Som Jonathan Quick, som leder WHOs narkotikaprogram, sier til Economist: organisasjonen er som et juletre som det stadig henges nye prosjekter på, helt tilfeldig, og ofte uten tanke på hva som er der fra før. Gro bør derfor tilstrebe en flatere organisasjon, tilpasset de oppgaver hun akter å prioritere.
  • Og dem har hun utpekt: Hun vil ta opp kampen mot tobakksindustrien. Det er et smart trekk, for da allierer hun seg med toneangivende ledere i den vestlige verden, med president Bill Clinton i spissen. Det siste er ikke minst viktig, for USA har med stigende skepsis sett på utviklingen i Verdens helseorganisasjon. Det var Clinton-administrasjonens votum som sikret henne en klar seier i kampen om stillingen i vinter.
  • Tobakksindustrien er ingen enkel motstander å bekjempe. Men den amerikanske delen av den er på vikende front etter en rekke erstatningssaker og sterke politiske inngrep. Men den største tobakksprodusenten i verden er eid av den kinesiske stat. Og metodene som tas i bruk for å tilvenne den tredje verdens befolkning nikotinen, er like utspekulerte som da den industrialiserte verden ble erobret. Tobakken er i reklamen intimt knyttet til forestillinger om moderniteten: Utvikling, ungdom, vekst og mote er en del av dens image. Samtidig ser det ut til at rusen totalt sett er tilnærmet konstant i alle land. Det blir derfor et spørsmål om hva som er verst, tobakk, opiumpreparater eller alkohol. Men det er åpenbart ingen tvil om at det er en sammenheng mellom tobakksbruk og økning i en rekke sykdommer som kreft, hjertelidelser og allergier.
  • Men det er de symbolske sidene ved Gros krigserklæring mot tobakken som er viktigst. Med den har hun utpekt en konkret og lett identifiserbar motstander. Men hun vil raskt oppdage andre store og mektige aktører som påvirker verdens helse. WHO har vært preget av etterkrigstidas reguleringsvilje også i forhold til de store medisinfabrikantene. Det er en strategi som ikke har virket. Gro Harlem Brundtland viste stor evne til å tilpasse seg markedet da hun var statsminister. Kanskje er det bedre i en globalisert økonomi å arbeide sammen med legemiddelkonsernene enn mot dem. Med sine enorme inntekter er det de som også sitter på mest kunnskap om bekjempelse av tradisjonelle smittsomme sykdommer som nå igjen er på frammarsj. Men livsstilssykdommene kan de gjøre lite med. De må bekjempes gjennom medisinsk opplysning og sosial kunnskap, ikke med piller og sprøyter. Det må bli Gros kamparena de neste åra.