Gros to ansikter

Man er ikke født som Gro. Man blir det.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DA GRO Harlem Brundtland vendte tilbake til sin alma mater Harvard våren 2004, ble hun intervjuet av universitetsavisa om sitt liv i politikken. Gro hadde nylig gått av som leder av Verdens helseorganisasjon og ble stadig nevnt som en kandidat til stillingen som FNs neste generalsekretær. Så hun seg selv som Skandinavias svar på Hillary Clinton?Fra et amerikansk synspunkt, kan det se slik ut. Hillary Clinton har jo vært en framtredende senator på egne bein et par år nå, svarte Gro høflig. Men jeg vil påpeke at mens Hillary Clinton var USAs førstedame, så var jeg Norges statsminister.Svaret sier mye om Gro og hennes unike posisjon. Mens intervjueren utvilsomt mente sammenlikningen som en kompliment, var Gro bevisst at hun tilhører den ennå eksklusive klubben av valgte kvinnelige statsledere. Skulle Hillary en dag bli president, kan de heller stille henne spørsmålet om hun er USAs Gro.

GRO VAR FØRST. Først i Norge og femte kvinne i verden. Da hun for 25 år siden i dag kom ut på slottsplassen i spissen for en rad eldre menn i tykke frakker og skjerf, var hun i tillegg en av de yngste statsministere i historien. Gros rolle som førstekvinne, har overskygget at hun også representerte en ny generasjon og et befriende brudd med et forstokket politisk tenkesett. Mens hennes forgjengere var sprunget ut av den dystre og dogmatiske mellomkrigstida, tilhørte hun etterkrigstidas framtidsoptimisme. Hun ble leder i ei tid da Arbeiderpartiet hadde utspilt sin tradisjonelle rolle og ideologiene var i ferd med å vike for markedstenkning. Ap var utbrukt og utbrent. Valget av Gro var derfor ikke bare en dristig kvinnepolitisk demonstrasjon. De mannlige kandidatene sto ikke i kø utenfor bøttekottet.

DET ER I det lyset man må se nordmenns ambivalente forhold til Gro. På den ene side ble hun for en generasjon kvinner et uangripelig ikon. Som den lengstsittende statsministeren etter Gerhardsen, ble hun også landsmoderen, og etter hvert en internasjonal stjerne. På den annen side var hun administrerende direktør i et avideologisert politisk landskap; eneveldig, selvrettferdig og utilnærmelig mot slutten med et hoff av logrende vaktbikkjer rundt seg.Språkbruken hennes ble allerede da hun var miljøminister beskrevet som en «astmatisk komplementsrekke». Hennes forsvarere mente hennes usammenhengende og kronglete setninger, tvert imot skyldtes hennes pinlige nøyaktighet. Hun avskydde omtrentlighet og ville ha med seg alle forbehold og nyanser. Håvard Nilsen og Dag Østerud framsatte en ny teori i «Statskvinnen»: Tidas politiske og klassemessige situasjon var ullen, når Gro Harlem Brundtland besvarte de fleste spørsmål med uklare og ulne talehandlinger, var hun egentlig helt på høyde med situasjonen.

GRO-KRITIKK var en stund etter hennes avgang rene folkesporten. Alle kappes om å rive henne ned fra den pidestallen de hadde plassert henne på, som om det var et nødvendig modermord for å komme seg videre og gjenopprette balansen. Pressen tok selvkritikk for sine underdanige hoffreportasjer, akademikere dissekerte språket hennes, venstresiden markedstenkningen og høyresiden statsfeminismen. Hadde Gro egentlig fått til noe som helst? var til slutt spissformuleringen fra voksne gutter som ville avsløre keiserinnens nye klær.Kanskje er det nettopp hennes posisjon som førstekvinne og rollemodell for en hel generasjon kvinner, som har redusert hennes betydning i kritikernes øyne. Da ser man bort fra at likestilling alene er den mest gjennomgripende omveltningen i samfunnet de siste 30 åra; i lovverk, i velferdsordninger, i yrkeslivet og familielivet. De kostbare reformene skjedde i ei tid vi ikke hadde 1300 milliarder kroner på bok, men vi hadde Gro. Det er ingen politikere siden som har hatt en større visjon for det norske samfunn. Noen milliarder til kommunene, eller til skattelette, blir smått i forhold.

ETTER GRO kom det ingen. Hennes politiske arvtakere er Jens og Jonas, ikke Sylvia og Karita. Men arven etter Gro har alle kvinner del i; enten hun stanset oljeutblåsinger («Take it easy, baby,» sa brønndreper Red Adair til den unge miljøvernministeren som ennå ikke hadde blitt Gro), eller stengte Toronto i forbindelse med sars, viste Gro en fryktløs handlekraft som ungjenter fremdeles kan ta etter. Hun lot seg ikke stoppe.Gro er stor. Det er det folk sier når de løfter blikket og slutter å knise over at hun ble rødflammet på halsen i en TV-debatt med Kåre Willoch på 1980-tallet.

MEN SÅ LENGE hun stadig jubilerer som førstekvinne, blir hun aldri først blant likemenn.