Gros vei mot WHO

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • I dag reiser Gro Harlem Brundtland, som er den norske regjeringens kandidat til vervet som ny generalsekretær i Verdens helseorganisasjon (WHO), hjem etter å ha drevet valgkamp i Algerie. Den 27. januar utpeker de 32 medlemmene av WHOs styre etterfølgeren til japaneren Hiroshi Nakajima. Kampen om et av de tyngste vervene i FN-systemet går dermed inn i en spennende sluttfase. Det er sannsynlig, men slett ikke sikkert at Gro blir den av de sju kandidatene som oppnår det nødvendige to tredjedels flertall i styret i andre valgomgang.
  • Styremedlemmene i WHO er utpekt av sine respektive regjeringer, men de representerer bare seg selv. Dette gjør det nødvendig å drive en intens valgkamp. De siste månedene har Gro besøkt 13 land. I Utenriksdepartementets valgkampsekretariat jobber fem personer på heltid. En lang rekke norske diplomater driver på en eller annen måte lobbyvirksomhet for Gro. Valgkampbudsjettet er på ca. to millioner kroner, men de faktiske kostnadene er en god del høyere.
  • Carl I. Hagen besværer seg nå over at regjeringen betaler kostnadene ved å fremme Gros kandidatur. Hagen har ord på seg for ofte å fange opp og målbære stemninger i folket, men akkurat denne gangen tror vi hans fingerspissfølelse er noe lammet etter at han selv i mange år har stått på statens lønningsliste. Gros valgkamp er ingen privatsak.
  • I 1996 ga Norge 3,6 milliarder kroner i multilateral bistand, det vil si støtte til internasjonale organisasjoner som WHO, Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet. Regjeringen har en sterk forpliktelse til å sørge for at disse pengene brukes riktig. Akkurat dette har dessverre ikke vært noen selvfølge verken i WHO eller i norsk bistandshistorie.
  • Bare til konkrete helseprogrammer i WHO-regi blir det for 1998 bevilget nær 200 millioner kroner. Dersom den norske retorikken om målrettet bistand til de aller fattigste, til helse og utdanning og til kvinner og barn skal tas på alvor, er det selvsagt at regjeringen gjør det som er nødvendig for å få sin egen kandidat valgt.