Grunninntekt til alle?

En debatt om en grunninntekt gir perspektiv på de problemer velferdsstaten møter framover.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Nylig har det vært trykket to innlegg i Dagbladet som tar til orde for innføringen av en vilkårsløs «borgerinntekt». Dette er interessant fordi ideen har fått økende oppmerksomhet i Europa de senere år - bortsett fra i Norge og Sverige.

En viktig bakgrunn for dette er den høye og stabile arbeidsledigheten og de endringene av arbeidskontrakter og arbeidsbetingelser som finner sted i hele OECD-området: dereguleringer og økende fleksibilisering har skapt en økning i midlertidige arbeidskontrakter, skift- og deltidsarbeid, tilfeldige arbeidsforhold etc. Utviklingen går i retning av temporær og usikker sysselsetting; undersysselsettingen «integreres» i arbeidsmarkedet. For de mindre konkurransedyktige betyr dette færre beskyttende, arbeidsrelaterte rettigheter, lavere lønn og større utrygghet. Utviklingen innebærer altså nye risikoer.

Utforminger

Ideen om en grunninntekt har mange utforminger og betegnelser, som «sosial dividende», «garantert minsteinntekt», «negativ inntektsskatt», «borgerlønn», «grunninntekt» osv. Tanken er imidlertid den samme: garantere at ingens inntekt faller under et visst politisk bestemt nivå, uavhengig av mottakerens tidligere, nåværende eller fremtidige arbeidsinntekt. Dette er en radikal ordning som umiddelbart vekker sterke moralske innvendinger: Ingen bør nyte uten å yte. Denne intuitive oppfatningen av rettferdighet som resiprositet, gjensidighet i ytelse og motytelse, er imidlertid blitt kritisert for å være brutal i forhold til de uheldig stilte, de som mangler muligheter til å yte. Det diametralt motsatte politiske alternativet, de restriktive arbeidslinjene som er innført i USA og Europa på 1990-tallet, og som innebærer at det kreves direkte motprestasjoner for mottagelse av sosiale bidrag, blir nettopp kritisert for sin strikte og urimelige fortolkning av resiprositetsprinsippet.

Ytelser

Den skandinaviske velferdsstaten inneholder for øvrig en rekke ytelser som ikke er knyttet til arbeidsvilkår, for eksempel barnetrygd, grunnpensjonen i alders- og uføretrygdene, kontantstøtte osv. Det er dessuten en sentral tanke med grunninntekten at arbeidsinsentivene ikke svekkes i samme grad som ved dagens trygde- og sosialhjelpsordninger. Den trekkes ikke tilbake i det øyeblikk mottakeren har fått seg arbeid; arbeidsinntekten legges på toppen av grunninntekten inntil et visst politisk bestemt nivå. Dermed fjernes noen arbeidsledighetsfeller, dvs. mekanismer som bidrar til å fastlåse de arbeidsledige i sin situasjon. En grunninntekt kombinerer hensynet til trygghet og fleksibilitet.

Mange økonomer, som professor Steinar Strøm (Dagens Næringsliv 27.11.00) argumenterer derfor for en grunninntekt i form av negativ inntektsskatt. Dvs. at individer uten inntekt eller med lav inntekt får tilført midler slik at de som har lavest inntekt i utgangspunktet, får mest. Alle borgere sikres et grunnivå samtidig som systemet kommer de svakeste til gode.

Forenkling

Hvilke andre forhold har bidratt til den økende europeiske interessen for en grunninntekt? Forenkling av velferdssystemet, bedre tilpasning til samfunnsforhold og livssykluser som er blitt mindre oversiktlige og predikerbare enn i velferdsstatens oppbyggingsfase, økende forskjeller og nyfattigdom er argumenter som blir brukt; en grunninntekt sikrer at effekter av nye risikoer og vanskelig kategoriserbare behov blir tilgodesett.

De markedskonforme velferdsreformene som en rekke vestlige land har innført på 90-tallet, innebærer en ny «velferdskontrakt» mellom staten og borgerne der plikten til arbeid er sentral. Ettersom denne politikken innebærer en svakere beskyttelse av borgerne samtidig som arbeidsmarked, familie og sivilsamfunn gradvis blir dårligere egnet til å overta ansvaret for befolkningens velferd, er disse reformene lite treffsikre i forhold til de nye velferdsrelaterte utfordringer som møter de moderne samfunn. Dette er problemer som politikere bør forholde seg til, og som bør bli gjenstand for offentlig debatt også i Norge, selv om vi ennå ikke har opplevd dem like sterkt som andre europeiske land. En diskusjon om en grunninntekt gir perspektiver i enhver debatt om velferdsstatens fremtid.