Grusomme Gabriel

Ansgar Gabrielsen vil selge ut strategisk statlig eierskap og utvide den allerede overfylte pengebingen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ANSGAR GABRIELSEN ser ut til å bære ideologiske skylapper med sin iver etter å selge ut statlige eierandeler i norsk næringsliv. I Høyre dyrkes fortsatt prinsippet om at det offentlige ikke bør eie eller drive næringsvirksomhet. Man ser ut til å nekte seg å ta i bruk de store inntektene staten har, til å sikre norsk eierskap av de viktigste bedriftene våre. Det er godt mulig at norske eiere ikke er gode nok, men det gjelder både de private og offentlige. Eksempel på dårligere eierskap enn det de gamle Kværner-eierne presterte, er vel knapt mulig å finne. Og der var de alliert med Folketrygdfondets Tore Lindholdt, som nok gjør alt for å glemme hele Kværner-krigen.

NOEN MIL NORDØST for Ansgar Gabrielsens hjemsted Lindesnes foregår det sjørøverslag i Kjuttaviga i Dyreparken. Kampen står om Grusomme Gabriels skatt, og målet for Kaptein Sabeltann er å få kloa i skatten og så mye penger og gull at man kan slappe av resten av livet. Næringsminister Ansgar Gabrielsen har både navnet og dialekten med seg for å bli en ny Grusomme Gabriel. Men det er flere likheter: Han har en voksende pengebinge, og han ser ikke ut til å ha noen idé utover å samle mest mulig rikdom. Han vil etterlate seg ei størst mulig skattkiste i stedet for å gjøre en jobb til det beste for norsk næringsliv.

I GÅR INVITERTE statsråden til et seminar om eierskap. Det er grunn til å tro at en del av næringslivslederne som var til stede, har et mer pragmatisk forhold til statlig eierskap enn statsråden selv. Men det er ikke all verdens nyttigste råd han kan få av meklere som Jan Petter Collier eller fra Erik Must i Fondsfinans, som snarere er eksperter på å flytte verdipapirer enn på å utvikle bedrifter over tid.

SPØRSMÅLET om statlig eierskap er et eksempel på at nye problemstillinger bryter opp den tradisjonelle høyre- venstre-aksen i norsk politikk. For når Gabrielsen ønsker å lempe ut Hydro-, Telenor- og Statoil-aksjer, er det Fremskrittspartiet og Carl I. Hagen som stopper det, sammen med Ap og SV. Hagen har et godt poeng når han slår fast at det er bedre å beholde Hydro-aksjer enn å sprøyte enda mer penger inn i oljefondet for at staten skal plassere penger i Coca-Cola-aksjer eller andre utenlandske selskaper. I tillegg vil en ideologisk avvikling av det statlige eierskapet sende hovedkontorene til våre aller viktigste og største selskaper ut av landet. Det finnes ikke private miljøer i Norge som har evner, erfaring eller kapital nok til å ta kontroll over store eierposter i Telenor, Statoil, Statkraft eller Hydro. Da deler av Statoil ble solgt ut i fjor, gikk 80 prosent av aksjene til utlandet. Neste gang staten skal selge seg ned i en stor bedrift, vil en enda større andel bli kjøpt av utenlandske investorer, spådde meklersjef Erik Must. Det er disse store selskapene som er viktige - ikke om spritproduksjonen i Arcus forblir i offentlig eie eller ikke.

FREMSKRITTSPARTIET har ikke vært kjennetegnet av forutsigbarhet. Men på dette området har de etter at ultraliberalistene ble satt på dør, praktisert en pragmatisk næringspolitikk uten statsskrekk. Det var Øystein Hedstrøm og Kjell Opseth som sørget for at stortingsflertallet gikk inn for ITFornebu - som av mange ble betegnet som et samrøre mellom private og offentlige interesser. Dessuten vet Hagen at det aldri blir særlig populært blant folk flest hvis tyskere, amerikanere eller svensker kjøper opp kjente og kjære bedrifter.

SKAL STATEN bruke kapital for å stimulere og fornye norsk næringsliv, vil det samlede statlige eierskapet i Norge øke - i hvert fall for en stund. Staten må tilby penger til eiere og industribyggere som har kunnskap, ideer og evner til å bygge. Tidligere Statoil-sjef Harald Norvik har et godt poeng når han under høringen i går advarte mot at Norge kan bli verdens rikeste land, men uten å ha gode eiere og norske bedrifter.

OLJEVIRKSOMHETEN vil være viktig i flere generasjoner ennå. Vi som lever i dag, har hatt flaks fordi oljen ble funnet i vår tid og vil sikre oss så lenge vi lever. Hvis Grusomme Gabriel får drive sine ideologiske herjinger i Næringsdepartementet, kan resultatet bli at «Kaptein Sabeltann-tenkningen» får dominere: Skatten, den er vår - så kan vi ta det rolig de neste hundre år.