Gud? Nei, festival

En religiøs massemønstring er i gang for å tilbe sommeren. Det er tid for utagerende kulturvirksomhet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

VI BORTSKJEMTE nordmenn er nå blitt sultne på refleksjon. Kanskje ikke så rart i et land der utro-TV og hytteinnbrudd blir førstesidestoff. Vi vil ha innhold nå. Vi vil ha mennesker som kan blinke på kulturstjernehimmelen for oss. Odd Nerdrum driter lange kabler på vårt siste tabu.

Vi vil ha ekte mennesker. Det er jo sommer, sjefen har dratt på ferie, og det har du også. Vi vil ha ekte mennesker som kan gi oss noe annet enn hjernedøde påfunn fra innesperrede journalister som egentlig vil ut og bade, i et slikt landskap sier det seg selv at Ari Behn blir A-kjendis før noen rekker å si silkeslåbrok - han leverer jo innhold, og det kommer sikkert mer.

Landet der den eneste utagerende nasjonalfest faller på 17. mai, har som motvekt utviklet en lokal festivalkultur, for der får vi innhold. En oase for deltidsravere, som ikke gidder å ha dårlig samvittighet fordi de bor i verdens dokumentert beste land. Vi vil ha fri nå, til å feste, gi kunsten rom, utagere og skape. Iallfall på liksom.

DET PERFEKTE ROM for slik virksomhet er festivalene. I et land der Gud er død som en sild, har festivalene toget inn og fylt alle våre åndelige hulrom. Det finnes Odin hjelpe meg en festival for alt, og istedenfor å gjøre gratisarbeid for menighetene, rigger fotfolket nå scene og feier gatene, slik at tuareger kan danse halling i Førde, og Lemmy kan brøle primalskrik på Quart.

Ildsjelene, som tidligere var de oppofrende religiøse, er nå blitt våre nye sjelehjelpere. I Lofoten snekrer unge frivillige gratis sammen en kunstfestival, og Kristiansand er blitt journalistenes nye himmerike. Ja ja, hvilken single 40-årig mann med litt for stor pubmuskel vil ikke elske en jobb der 80% av arbeidstida går med til å glane på babes han aldri vil klare å sjekke opp? Det er jo uansett kulere enn å dekke en nabokrangel i Drammen, og kanskje blir en av babene fulle nok likevel.

DET ER I DET HELE tatt tid for utagerende kulturvirksomhet, til tross for alle vi skal synes synd på. Ja visst skal vi feste, det er jo tid for det, og når skulle vi ellers late som vi er mennesker? Når skal vi ellers bryte med liksomlivet, og eksponere oss selv som de unikt usikre merkevarene vi er blitt? I nedgangstider? Herregud, da har vi jo ikke penger. Og dessuten kan vi konsentrere oss om de fattige og hjelpetrengende etter bryllupet, etter valget, etter ferien. I Tors navn, betaler vi ikke skatt for å slippe å tenke på dem? Ok, de gamle er ensomme, andelen fattige barn øker, ungdomskriminaliteten skriker etter forebygging, så hva er så galt med litt utagerende livsromantikk for de vellykkede?

FESTIVALENE er vår redning. Festivalene som lar oss få følelsen av at vi er noe mer enn slaver av våre fett betalte jobber. Molde og Kongsberg med sine jazzfestivaler, Førde med sin folkemusikkfestival, Risør med sin Trebåtfestival, Oslo med sin Ringnes Lettøl Stand Up-festival. Det får så være at sistnevnte har fått pepper av Rusmiddeldirektoratet fordi det står Ringnes Lettøl med store bokstaver på alt reklamemateriell. For hvem i all verden tror at et bryggeri vil noe annet enn å selge øl med alkohol i, og hvem i all verden tror at det drikkes lettøl på et standuparrangement? Ha-ha! Det drikkes vel der like mye lettøl som skummet kulturmelk. Man trenger jo ikke akkurat være Einstein for å skjønne at et bryggeri er en hund etter å selge pils der ungdommen står klar med ledige høyrehender og stinne kredittkort.

SELVSAGT har det tatt av. Man må jo lure på når Plastgaffelfestivalen kommer, og Vinduspussefestivalen, sponset av Lilleborg, eller Gåstoldagene på Årvoll, støttet av Viking Dekk.

De fleste av dagens festivaler er ikke kommersevents, men er løftet av et minimum av kapital og et maksimum av frivillig arbeid. Og de gir lokalpolitikere en god dose mer eller mindre fortjent ære, takket være denne innsatsen. Imens kan vi andre lure på hvilken surrogatgud vi skal digge neste sommer, og om vi rekker å kjøpe billett på Coca-Cola Zen-festivalen før det blir utsolgt. Vi får håpe vi jobber i Coca-Cola og får en plass i VIP-området, så kan Buddha heller seile sin egen sjø.