Gud nekter å dø

Gud er ikke død. Han var bare penset inn på et sidespor. Nå gjør han globalt comeback.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

OVER HELE

verden er en morsk Gud i ferd med å kreve ny kontroll over menneskenes liv og innflytelse på politikken. Etter å ha blitt trengt opp i et hjørne av rasjonalisme og menneskerettigheter nekter religionen å bli privatisert. Gud slår tilbake. Nye og fundamentalistiske religiøse krefter har entret den politiske arenaen og krever innflytelse. Ikke bare i Midtøsten og andre islamske støttepunkter, men i høy grad også i Europa, Russland og USA. Felles for disse strømningene er et strengt dualistisk verdensbilde hvor det gode står mot det onde. Fornuft, toleranse og intellektuell nysgjerrighet erstattes av dogmer som opphever ansvar for voldshandlinger og undertrykkelse som rammer «de andre». Slik går det en linje fra 11. september til skuddene i Knutby.

DEN VESTLIGE

verden frykter i stigende grad islamsk ekstremisme, og med god grunn. Dette omvendte korstoget er blottet for den humanisme og toleranse som preget andre epoker i troens historie. Samtidig er det påfallende hvordan også kristne og jødiske trossamfunn gjennomgår en radikalisering med klare politiske ambisjoner. Det er mest synlig i USA, hvor meningsmålinger viser at de som er sterke og ytterliggående i troen i overveldende grad støtter president Bush. I det nokså sekulære Nord-Europa overser vi lett at 19 av 20 amerikanere sier de tror på Gud, og at 2/3 sier religion spiller en viktig rolle i deres liv. Kristne fundamentalister har fått sterke posisjoner i Bush-administrasjonen, og bibelbeltet vet det kan avgjøre presidentvalget.

TENDENSEN

viser seg også i andre land. I Israel har jødiske fundamentalister en styrke og posisjon som kveler muligheten for en rettferdig fredsavtale. Den historiske israelske staten med sine humanistiske og demokratiske tradisjoner er trengt tilbake. Akkurat som de moderate kreftene på den andre siden av muren trues av islamske ekstremister. I Russland forsøker den folkevalgte tsaren å konstruere en nasjonal ideologi som skal begrunne et politisk system som forener demokratiske institusjoner med herskerkontroll fra toppen. Et viktig virkemiddel for Putin er forholdet til den ortodokse kirken. På et seminar i Det norske universitetssenter i St. Petersburg for kort tid siden uttalte den framstående menneskerettighetsadvokaten Jurij Schmidt at det foregår en sammensmeltning mellom staten og kirken. Han frykter Russland er på vei inn i en ny klerikalisme med autoritære trekk. En liknende tendens er synlig i det katolske Polen.

KJERNEN

i denne utviklingen er forsøket på å skape et nytt forhold mellom religion, politikk og statsmakt. I et historisk perspektiv forsøker de nyreligiøse å omstøte resultatene av den franske revolusjon og den første menneskerettighetserklæringen. Dens kjerne var jo at den forkastet forestillingen om Guds vilje som samfunnets grunnvoll. I stedet sa de revolusjonære at mennesket er samfunnets sentrum. Religiøs ekstremisme er altså et angrep på det liberale samfunnet. Derfor er det heller ikke så rart at ytterliggående krefter på den politiske venstresida står sammen med islamske ekstremister i utviklingen av en ny type antisemittisme. Denne antisemittismen er ikke mer moderne enn at den gjenoppliver forestillingen om den verdensomspennende jødiske konspirasjonen, men nå med Israel og Washington som sentra. Igjen fremmes forestillingen om jødedommen som en kompakt og listig sammensvergelse, til tross for at knapt noe folk er mer mangfoldig når det gjelder politikk, religion og kultur.

I NORGE

kan alt dette virke nokså fjernt. Riktignok er staten ifølge Grunnloven fremdeles troende, og vi har en prest som statsminister, men den religiøse dimensjonen i politikken er svak. Skal man tro enkelte meningsmålinger, sier bare halvparten av befolkningen at de ikke vil kalle seg kristne i det hele tatt. Det dekker nok over at Gud i Norge ofte er en designergud, dvs. et sett av verdier som låner trekk fra flere religioner og filosofier. Derfor lever vi med et religiøst paradoks: Staten har en erklært kristen målsetting, mens vi for øvrig mener religion er et privat spørsmål.

Men vi kan ikke gjemme oss under en stein og tro at den globale utviklingen vil gå oss forbi. Som den høyst troende statsministeren Lars Korvald sa det i 1972: Norge er et land i verden, i krig som i fred.