Gud og Grunnlov

Akkurat nå sitter sorenskriver Bjørn Solbakken i Karmsund herredsrett og finpusser domsslutningen i Birgitte-saken. Når dommen faller torsdag klokka 12, vil Solbakken, som med Bibelen i hånd nekter å utføre en del av sin embetsplikt i samsvar med norsk lov, bli utnevnt til statssekretær i Justisdepartementet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Saken har vært hemmeligholdt, men Solbakken fant tydeligvis problemstillingen så delikat at han informerte Birgitte-sakens parter om den nye jobben. Det gjorde han rett i, for Grunnlovens maktfordelingsprinsipp kjenner ingen oppsigelsestid. Det må være kirurgisk presisjon i rollebyttene mellom embetsmann og politiker.

  • Montesquieus tese om at den lovgivende, den utøvende og den dømmende makt bør holdes atskilt, var bygd på respekt for den enkelte borgers frihet og antakelsen om at den som har makt, er tilbøyelig til å misbruke den. Selvsagt er det ingen holdepunkter for å si at Solbakken vil skjele til sin kommende posisjon og dømme på en måte som skåner politi og påtalemyndighet for kritikk i Birgitte-saken.
  • Men Aure og Solbakken har stilt hverandre i en umulig posisjon ved å hestehandle om en politisk topp-posisjon like før avgjørelsen av en av tiårets viktigste straffesaker. Aure burde ikke ha spurt og Solbakken burde ikke ha akseptert før saken var over. Når skaden først var skjedd, burde utnevnelsen vært gjort offentlig kjent umiddelbart, og Solbakken erstattet med en ny dommer. Det motsatte vil for all framtid, og uansett sakens utfall, kunne bety en brist i folks tillit til at en av Birgitte-sakens dommere fullt ut har sin integritet og uavhengighet i behold. Det spiller liten rolle at aktor og forsvarere ikke har protestert. Det er dommeren selv som må verne om sin uavhengighet.
  • Dessverre hefter det også en annen alvorlig svakhet ved utnevnelsen av sorenskriver Solbakken til ny statssekretær. Solbakken gjorde det i 1993 klart overfor Justisdepartementet at han på grunn av sin personlige overbevisning ville nekte å utføre sin embetsplikt ved inngåelsen av homofile partnerskap. Dermed brøt han sitt dommerløfte om å utføre sine plikter samvittighetsfullt og i samsvar med norsk lov.
  • Et standpunkt bygd på religiøs eller dypt personlig overbevisning må respekteres, men verken Justisdepartementet eller Solbakken kan ha skjønt at et prinsipp også bør ha en konsekvens. Solbakken burde ha trukket seg fra sitt embete, men i stedet har han i fire år fortsatt å sette sine personlige vurderinger foran norsk lov. Dette vitner om mangel på respekt for rettssystemet som også svekker tilliten til at Solbakken vil gjøre en god jobb som justispolitiker.
  • Justisminister Aud-Inger Aure har klart å rokke ved vårt rettssystems klare skille mellom domstol og påtalemyndighet i en annen sak. Hun har utnevnt byrettsjustitiarius i Drammen, Jon Karlsrud, til setteriksadvokat. Karlsruds mandat er å etterforske om riksadvokat Tor-Aksel Busch og hans forgjenger, nåværende høyesterettsdommer Georg Fredrik Rieber-Mohn, har utvist straffbare forsømmelser i sin befatning med Lillehammer-sakens siste stadier.
  • Karlsrud skal altså opptre som etterforsker av en dommer med høyere rang, samtidig med at han på uavhengig vis skal skille rett fra urett i Drammen. Dersom Karlsrud skulle komme fram til at Busch og Rieber-Mohn bør settes under tiltale, ligger det i forlengelsen av dette at han selv vil innta rollen som aktor i en straffesak der Rieber-Mohns posisjon vil gi alle landets dommere habilitetsproblemer.
  • I Norge bør ikke dommere drive etterforskning eller opptre som påtalemyndighet, særlig ikke når en av de mistenkte er høyesterettsdommer. Høstens revyforestilling mellom høyesterettsdommerne Ketil Lund og Jens Bugge har vist hvilke uheldige følger det kan få når ekstrajobbende dommere driver matauk som granskere eller kontrollører på vegne av andre statsmakter. Dette bør Høyesteretts sjef Carsten Smith og hans domstolskommisjon se nærmere på, før de avgir sin innstilling til justisminister Aure og statssekretær Solbakken.