Gud sto attåt

Vårt parlamentariske system har gitt Kjell Magne Bondevik retten til å styre Norge. Men han har ikke noe mandat til å gjøre det i Guds navn.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DA ALLE ANDRE argumenter var oppbrukt, hadde statsministeren bare Gud å falle tilbake på. Det var et språk USAs president George W. Bush forsto. Verdens mektigste mann strøk presten fra Molde over hodet med disse ordene: «Du er en mann av Gud, og jeg liker å se på meg selv som det samme.» Teksten er ikke hentet fra en sketsj i «Hallo i uken», men tvert imot et referat av hva som skjedde da Kjell Magne Bondevik skulle forklare Norges pinetrange rolle i forhold til Irak-krigen. Klemt mellom en USA-kritisk opinion og behovet for å bevare Norge som amerikansk klippe i de store spørsmål, satt Bondevik til slutt bare igjen med sin samvittighet. Det ble akseptert av den gjenfødte Bush som sa at «jeg må respektere beslutningen en venn tar på bakgrunn av sin samvittighet». Bondevik avsluttet samtalen med en oppfordring: «La oss be for hverandre.»

HENDELSEN ER dokumentert i boka «En frelser, en prest og en satan», skrevet av Ole Berthelsen, leder for utenriksseksjonen i TV 2 Nettavisen. Ingen kan være forundret over at statsministeren tror på - og støtter seg på - Gud i viktige spørsmål. Han skal i hvert fall ikke bebreides at han i et «vanskelig spørsmål for landet» (som det heter), lot sin samvittighet veie tyngst. Men det er godt at denne dimensjonen i norsk politikk nå blir synlig. Norsk utenrikspolitikk har ikke hatt en kristen dimensjon siden kong Sverre talte Roma midt imot og erkebiskop Olav Engelbrektsson gjorde det motsatte for å verge Norge mot Luthers lære og danskekongen. At en dølabonde minnet Eidsvollsmannen Georg Sverdrup om at «Gud står attåt», kan også tas med i det historiske regnskapet.

BONDEVIKS linedans forut for Irak-krigen var i seg selv bemerkelsesverdig. Her skulle flere forhold balanseres: Folkerettslige prinsipper, Norges historiske FN-linje og vårt sikkerhetspolitiske ankerfeste i USA. Med USAs nye og uforsonlige linje i krigen mot terror, kunne ikke den øvelsen lenger gjennomføres på vanlig vis. Bondevik reddet restene og Norges posisjon overfor USA ved å plassere saken i Guds hender. I lengden er nok det en høyst usikker forvaltning av nasjonens interesser.

SKRELLER MAN av tro og teologi, er episoden en bekreftelse på Norges nye og usikre rolle på den internasjonale arena. Svein Tønnesson, direktør for Institutt for fredsforskning, påpekte i en kronikk her i avisa i går hvordan vilkårene for norsk sikkerhetspolitikk drastisk er endret etter den kalde krigen. På den ene side har Norge fått større frihet til å markere egne holdninger og interesser, en mulighet som er lite benyttet. På den annen side har Norge mistet sin strategiske betydning for USA, et forhold som uthuler selve bærebjelken i norsk sikkerhetspolitikk. At Bondevik prøver å tette hullet med Gud, er i seg selv uttrykk for den åndelige fattigdom som preger det lille vi har av utenrikspolitisk tenkning og debatt.

MEN HELT overraskende bør det ikke være. Internasjonalt er religionen tilbake i politikken med full styrke, både på kristen og muslimsk side. Dette taktomslaget stemmer også med Kjell Magne Bondeviks tenkning og praksis. Selv karakteriserer han det religiøse engasjementet som en supplerende dimensjon i utenrikspolitikken, en mulighet til innsikt i konflikter og en plattform som fredsskaper. Mest synlig er dette i bistandspolitikken, hvor misjon og kristne organisasjoner etter hvert har fått betydelige roller. Men Bondeviks engasjement kan også avleses i den økte betydning Statsministerens kontor har sikret seg i forhold til det tradisjonelt allmektige Utenriksdepartementet. Statsministerens forhold til Jan Petersen likner stadig mer på det herre/knekt-forholdet som eksisterte mellom Kåre Willoch og hans utenriksminister Svenn Stray. Bondeviks egen opptreden i norske og utenlandske bønne- og brorskapsgrupper understreker alt dette.

INGEN BØR FORUNDRES over at en statsminister fra Kristelig Folkeparti tar sin religiøse plattform på alvor. Spørsmålet er heller om Bondevik har noe mandat til å føre en «kristen» utenrikspolitikk som et slags tillegg til den mer tradisjonelle allianse- og interessepolitikken. Statsministeren kan opptre som han gjør fordi vi ikke har noen utenrikspolitikk som samsvarer med endringene i internasjonal politikk og økonomi. For tida er Norge bare et land i verden, like håpefullt som et hengende snøre.