Gudbrand i lia – del 2

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det norske folkeeventyret «Gudbrand i lia» er en beretning om stor dumskap og enda større tillit og lojalitet. Bonden Gudbrand drar til byen for å selge ei ku, men det ender med at han trinnvis bytter den bort med hest, gris, geit, sau, gås og hane. Til slutt sitter han igjen med ei nistepakke. Men kona hjemme er like blid – Gudbrand har handlet helt riktig. Han kan ikke annet.

Ordførere og rådmenn i de såkalte Terra-kommunene forsøker nå med stor kraft å kopiere Gudbrands bragder. Strategien er å framstille seg selv som hjelpeløse ofre for grådige meklere fra hovedstaden. Ved å fri til den urgamle motsetningen mellom by og land, skal det skapes sympati for politikerne som ofre. Stumpene skal reddes ved at kommunene driver gjennom at regningen for katastrofen sendes til Terras eiere eller staten.

Terra Securities førte sine kommunekunder grundig bak lyset. Forholdet var så klart at Kredittilsynet på rekordtid fratok selskapet konsesjon, noe som utløste konkursen. Det gjør ikke saken bedre at selskapets ledelse gjennom aksjeposter

i Terra hadde et opplegg for å berike seg selv, slik Dagbladet avslørte i går. Terra-saken inneholder alt som skal til for å undergrave tilliten til norsk finansnæring. Det mest nedslående er hvordan næringen ser på seg selv. Kunden er ikke lenger en partner, men ei ku som skal melkes til siste dråpe.

Menneskelig og politisk er det høyst forståelig at ordførere og rådmenn helst vil krype under en stein og overlate ansvaret til andre. Dessuten er

det helt nødvendig å få avklart om selskapene og eierne bak Terra Securities har et ansvar for

investeringssvindelen. Men det går en grense. Vi er enig med Dagens Næringsliv som på lederplass skriver at de som forvalter flere hundre millioner kroner plikter å forstå de avgjørelsene de fatter. Politikerne og kommunene må ta sin rettmessige del av ansvaret og tapet.