Gudfaren og løgnfabrikken

Helmut Kohl var Gudfaren i et spill som omtales som mafialiknende virksomhet. Han nekter fortsatt å oppgi hvem som ga ham penger under bordet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

BERLIN (Dagbladet): Eksemplene gjelder ikke gangstere med solbriller, silkedresser og skuddklare maskinpistoler i Chicago, Moskva eller skumle bakgater i Palermo. De gjelder Helmut Kohl og de tyske kristeligdemokratene (CDU), som med unntak av årene under sosialdemokratene Willy Brandt og Helmut Schmidt har regjert Tyskland i hele etterkrigstida. Helmut Kohl var regjeringssjef i 16 år.

- Jeg står for et åndelig og moralsk vendepunkt, sa han i sin tiltredelsestale i 1982. Han styrte partiet og landet som sin privateiendom.

- Spissborgerlig og litt kjedelig, autoritær, men troverdig, en garantist for fred og europeisk integrasjon, en urokkelig koloss - ble det sagt om Kohl både i Tyskland og i utlandet.

Glemt ble korrupsjonsetterforskningen mot ham på midten av 1980-årene.

«LØGNFABRIKKEN CDU», skriver gammelredaktør Rudolf Augstein i den siste utgaven av nyhetsmagasinet Der Spiegel. «CDU er blitt et reir for løgner og lovbrudd,» skriver Frankfurter Allgemeine Zeitung - en avis som aldri er blitt beskyldt for å være venstrevridd.

De siste 11 ukene har tyskerne med sjokk og vantro fulgt en politisk og kriminell thriller som har gått fra høydepunkt til høydepunkt.

Nesten hver kveld har velantrukne og velpleide herrer, ofte lett grånende og middelaldrende, bekjent i fjernsynet at de har syndet. I egne øyne var syndene å regne som bagateller. De har lovt å gjøre alt for å oppklare det inntrufne.

Innrømmelsene har et fast mønster: De kommer på det tidspunktet bevisbyrden er overveldende.

- Var ikke bare stridsvogner, men også Kohl til salgs? Journalistene begynte å spørre etter at den tidligere CDU-kassereren Walther Leisler Kiep innrømmet at han for snart ti år siden mottok en koffert med en million mark på en parkeringsplass i Zürich. Giveren var en ettersøkt våpenhandler som fikset Saudi-Arabias omstridte kjøp av 36 Fuchs-stridsvogner fra Thyssen-verkene. Pengene gikk inn i Kohls system av svarte partikonti.

KORRUPSJONSMISTANKEN fikk næring da det ble klart at minst sju ringpermer hadde forsvunnet fra Kohls tidligere kanslerkontorer. De inneholdt dokumenter som omhandlet Kohl-regjeringens salg av det tidligere DDR-oljemonopolet Minols anlegg i Leuna til franske Elf Aquitaine. Framtredende CDU-medlemmer er mistenkt for å ha tatt imot et par hundre millioner kroner i smøring fra franskmennene.

Så kom avsløringen av utenlandskontiene til CDU-avdelingen i Hessen. Foreløpig har dagens partileder og regjeringssjef i delstaten, Roland Koch, innrømmet at partiet har smuglet tilbake til Tyskland minst 60 millioner kroner som var plassert på hemmelige konti i Sveits og Liechtenstein.

For denne gjørma av hemmelige pengegaver, bestikkelser og dokumentfalsk er slett ikke av ny dato. Den er like gammel i CDU som Helmut Kohls politiske liv.

MILLIONENE I HESSEN stammer fra Flick-skandalen på midten av 1980-årene. Konsern-arvingen Friedrich Karl Flick lurte på hva han skulle gjøre med et par hundre millioner mark (over 800 millioner kroner) som han hadde til overs etter å ha solgt sine andeler i Daimler-konsernet. Flick ville spare skatt - og ga rundhåndet til CDU, det bayerske søsterpartiet CSU og det liberale fridemokratiske FDP. Alt sammen øremerket til allmennyttige formål.

For å handtere gavene fra Flick og andre storindustrielle velgjørere, hadde CDU-ledere opprettet en forening med det idealistiske navnet «Staatsbürgerlische Vereinigung» (SV). Foreningen med sete i Koblenz i Kohls hjemlige Rheinland-Pfalz, var i virkeligheten et gigantisk pengevaskeri.

I årene 1969- 80 saltet foreningen ned nesten en milliard svarte kroner i Sveits og Liechtenstein. Pengene ble ofte smuglet i velfylte kofferter over grensa fra Tyskland. Den tyske skattefuten mistet ifølge avisa Süddeutsche Zeitung rundt 100 millioner mark.

JUKSET BLE AVSLØRT, pengevaskeriet nedlagt. Etterforskningen mot Kohl ble henlagt etter bevisets stilling, og på grunn av Kohls slette hukommelse om hvem han hadde truffet og om sedler som hadde byttet eiere. Ikke alle pengene ble funnet. Åtte millioner mark ble grunnlagskapital for nye hemmelige konti, som så fant veien til Hessen.

- Det eneste Kohl og hans etterfølger Wolfgang Schäuble lærte av Flick-saken, var å handtere større summer, kommenterer Spiegel-redaktør Augstein.

For slik var Kohls system: Bak den spissborgerlige fasaden skjulte det seg en beinhard maktpolitiker som brukte ethvert middel han fant nødvendig for å sikre sin egen og partiets makt. Bidrag fra de svarte kontiene var ett av midlene som han brukte for å kjøpe lojale undersåtter i partiet.

Det gikk bra, inntil en eks-kasserer forsnakket seg og en våpenhandler begynte å true fra sitt eksil i Canada.

HELMUT KOHL trakk seg fra vervet som CDU-æresformann. Han nekter å bøye seg for ultimatumet om å fortelle navnene på sine pengegivere.

Nå florerer spekulasjonene om at han og hans medspillere var involvert i mafialiknende virksomhet. Politiet banker på dørene hos Kohls gamle medarbeidere. Svarte millioner kommer for dagen fortere enn vi klarer å telle. Den gamle kjempen risikerer å bli stevnet med millionkrav fra partiet han ledet i 25 år.

Som en italiensk journalist i Berlin sier: - Her føler jeg meg virkelig hjemme.

AVSLØRT: Demonstranter uttrykker sin vrede mot Helmut Kohl dagen etter at Kohl trakk seg som æresformann i CDU.