Gudruns tapte lære

En SV-leder kan ikke tas i skattefusk. En KrF-leder kan ikke gripes i hor. Sånn er det bare.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DET FANTES INGEN annen utvei. Gudrun Schyman måtte trekke seg som leder for Vänsterpartiet. Det var en ubønnhørlig, logisk, politisk slutning etter avsløringene av hennes skattefusk. Hva en framtidig gransking av henne enn måtte konkludere med; svenske skattemyndigheter har dokumentert at Schyman førte opp som fradrag i egen selvangivelse utgifter for nærmere 100000 kroner som Riksdagen og partiet hadde betalt. Det har hun selv erkjent og forsøkt å forklare med tidsnød og rot. Det er det ingen som tror på. Og det er det som er problemet for politikeren Schyman: tapt troverdighet. Som leder for et parti som forsvarer et høyt skattenivå, har Schyman svekket både sin og partiets troverdighet i skattespørsmål. At hun er ilagt 90000 kroner i ekstra skatt for sine feilaktig oppførte fradrag, er hennes personlige straff. Den er egentlig partiet uvedkommende.

SCHYMANS AVGANG er ikke utslag av en særsvensk politisk moral. Heller ikke Kristin Halvorsen ville overlevd som partileder med et slikt brudd på liv og lære. Skatt er for et sosialistisk venstreparti symbol og virkemiddel for utjevning og rettferdig fordeling. Skatt er innsamlede midler til kollektivet, til barnehager og skoler, til lønninger og virksomheter i offentlig virksomhet, innkrevd etter evne, fordelt etter behov. SVs forsvar for relativt høye skatter er det som skiller partiet fra andre. Høy skattemoral er deres kardinaldyd. Både Schyman og Halvorsen ville imidlertid sluppet lett fra andre «synder» som ville vært skjebnesvangre for Kjell Magne Bondevik og Valgerd Svarstad Haugland. Gudrun Schyman har selv fått tilgivelse for flere ganger å ha opptrådt synlig beruset i offentlige sammenhenger. Tvert imot førte skandalene, og hennes åpenhet omkring sitt alkoholmisbruk, til økt sympati. Hun beviste at hun taklet sitt personlige problem, og fikk politisk kreditt for det.

TILGIVELSE har også tidligere visestatsminister Mona Sahlin fått etter å ha sont sin politiske straff for misbruk og rot med statens kredittkort på nittitallet. Istedenfor å etterfølge Ingvar Carlsson som statsminister måtte hun forlate regjeringen og vinke farvel til en politisk kometkarriere. Nå er hun imidlertid tilbake igjen, både i partiledelsen og i Perssons regjering.

Bjørn Rosengren, som vi husker best fra fusjonsforhandlingene mellom Telenor og Telia, maktet å legge tidligere skandaler bak seg og bli næringsminister hos Persson etter å ha blitt tatt i synd noen år i forveien. I 1994 ble det avslørt at Rosengren hadde tatt med gjester på pornoklubb og betalt regninga på 55000 kroner med TCOs (tjenestemennenes sentralorganisasjon) firmakort.

KANSKJE VAR DET denne rausheten som fikk Schyman til å tro at hun kunne fortsette i ledervervet. Eller kanskje var det utslag av politisk fighter- og overlevelsesvilje. I hvert fall la hun ikke hodet på blokken straks. Selv etter at hun hadde tatt beslutningen om å gå av, utelukket hun ikke i intervju med svensk tv at hun kunne få betydelig innflytelse i en annen rolle. Schyman vil fortsette som medlem i Riksdagen, og vil selvsagt være en interessant politiker. Men hun vil neppe kunne fylle rollen som nei-dronning mot svensk medlemskap i eurosonen. Hun har ikke lenger ledervervet i Vänsterpartiet som plattform og har ikke samme troverdighet og autoritet som før.

SKATTEFUSKET vil dermed trolig svekke både Vänsterpartiet og euromotstanderne i svensk politikk. Vänsterpartiet må finne en leder som samler partiets to fløyer, noe Schyman maktet, i tillegg til å være en velgermagnet. Euromotstanderne må lete etter en annen, karismatisk, frontfigur. I mellomtida kan Göran Persson utnytte Schymans brudd på liv og lære til å styrke sitt eget parti og sin kamp for fullt svensk EU-medlemskap. Hans egne private affærer ser ikke ut til å svekke hans politiske omdømme. Som pragmatisk sosialdemokrat har han større moralsk handlingsrom enn ledere for mindre liberale partier. Den smule interesse hans andre skilsmisse har skapt i mediene, gir ham neppe trøbbel verken med parti eller velgere. Men bølgene hadde gått høyt om han hadde representert kristeligdemokratene.